Stilig parykk ønskes kjøpt – fort

Det er nå over to uker siden jeg fikk første cellerens, og jeg er i kjempefin form. De første dagene var jeg slapp, naturlig nok, hadde litt hodepine, men jeg var ikke kvalm. Det siste er jeg veldig glad for, håper det holder seg slik neste gang også, da jeg er invitert på pinnekjøttmiddag til venner kun fire dager etter neste kur. Den skal jeg ikke gå glipp av, sosialt samvær med gode venner gir masse energi og livsglede og det trenger man i en situasjon som dette. Derfor har også de siste ukene vært fylt med gode opplevelser, weekendtur til Oslo og lutefiskmiddag med venner, koselige lunsjer med venninner, samt avslutningsfest med gode kollegaer fra Tromsøundersøkelsen. Erfaringen min så langt er at jeg klarer faktisk å leve normalt til tross for lavt immunforsvar og den innvendige cellerensen som pågår. Jeg var litt bekymret for flyturen til Oslo, med tanke på smitte fra andre, det var mye hosting og nysing rundt meg, så jeg nærmest krøp sammen i flysetet. Men jeg hadde ikke trengt å bekymre meg, det gikk helt fint, selv på hjemturen med 1,5 timers flyforsinkelse og lite søvn natten før, var formen strålende.

Folk sier at de synes jeg ser godt ut, og det er hyggelig å høre. Jeg raste ned i vekt første måneden og var så fornøyd, følte meg ti år yngre. Men matlysten kom tilbake på Osloturen, det sammen gjorde sansen for vin, og med det kom kiloene også. Shit! Men regner med at det forsvinner noen kilo i de neste rundene også, så det er ikke noe jeg bruker energi på. Det som er begynt å forsvinne er håret. Drar jeg hånda gjennom håret så sitter jeg igjen med en stor hårdott, så den nye hobbyen er å tvinne de sammen til en liten hårball. Uff, ikke artig, jeg som ikke enda har funnet en parykk jeg liker og som jeg ser vettig ut i.

Jeg har vært i to salonger og prøvd utallige parykker, men jeg  synes jeg ligner på Madam Mim fra Donald Duck. Det hjelper ikke at frisøren forsikrer meg om at den blir bedre når de klipper den til, den siste jeg prøvde så ut som en høysåte. Vel, det var èn som kanskje kunne duget, men det viste seg at den kostet 11.000 kroner. Nav dekker kr. 5.600,- så da må jeg ut med  5.400 kroner. Det synes jeg er for mye for en parykk, som kanskje ikke blir brukt så mye når det kommer til stykket. Jeg har snakket med flere som har gjort den erfaringen, nemlig at parykken blir lagt til side til fordel for lue eller tørkle. Jeg har imidlertid ikke gitt opp parykkjakten enda, så i morgen har jeg time i enda en salong. Må ha parykk på plass denne uka, da jeg tror det er like før alt faller av. Jeg skal jo på Rod Stewart konsert i Dublin til helga, så da må sveisen være fin!

Apropos det, turen og konsertbillettene ble jo bestilt i mai, lite visste jo jeg at jeg skulle tilpasse datoen til cellerenskurer i november. Dermed måtte vi flytte cellerensen en dag, og det satt visstnok ikke legen pris på. Nå er det kanskje slik at det kan få fatale følger, hva vet jeg, men jeg innbiller meg at en dags forskyvning ikke har så mye å si. I stedet tenker jeg at legene kanskje heller burde være glad for at pasienten er såpass frisk at han/hun kan reise på konsert til utlandet, og at det kanskje kan påvirke helbredelsen av sykdommen. I det hele tatt skulle jeg ønske at legene i større grad kunne se sammenhengen mellom kropp, sjel og sinn. Noen gjør det nok, så jeg skal ikke skjære alle over en kam. Men det er ikke tvil om at legene kan bli flinkere til å kommunisere positive budskap, at de blir mer bevisst på ordene de bruker i samtale med pasientene.

Når legen inngir tillit og gir pasienten informasjon med utsikt til håp i forhold til diagnosen, skapes det forventning om helbredelse. Dette igjen tror jeg utløser helbredende krefter i pasientens egen kropp. Motsatt fall, når legen utrykker negative følelser eller skepsis, kan dette påvirke pasientens helbred, da pasienten blir påvirket av legens tvil eller utsikter til helbredelse. Pasientens egen evne til å ta grep om egen helse spiller inn, hvis legen er skeptisk til utfallet av behandlingen. Selv om jeg ikke er i denne situasjonen nå,  vet jeg at jeg er i den siste kategorien. Jeg vil ikke at ting skal bli gjort med meg, jeg vil skaffe meg kunnskap selv, være aktiv, stille spørsmål, delta aktivt i prosessen.  Jeg setter ingen strek under svarene jeg får, og jeg vil ikke gi fra meg kontrollen over egen helse. Grunnen er at jeg, som mange andre mennesker, har gjort egne og dyrekjøpte erfaringer. Ingen kan forutse andres fremtid eller helbred med 100% sikkerhet, verken leger eller spådamer.

Pappa, eller Putte, som han ble kalt, var bare 69 år da han plutselig fikk problemer med balansen i bena og vannlating. Kommunelegen mente det var aldersrelatert og ville ikke følge dette opp. Hans datter, undertegnede, som kom hjem fra påskeferie fra Oslo, slo seg ikke til ro med det, og nærmest truet sykehuset i Hammerfest til å ta i mot han, påske eller ikke. Der ble det konstatert svulst på hjernen, og vi ble sendt videre til Tromsø. Etter 6 uker på sykehuset ble han sendt hjem, svulsten kunne ikke opereres bort og han ble fortalt at han ville dø innen noen måneder. Det gikk ett år, to år, og pappa levde i beste velgående. Jeg tok en telefon til sykehuset «Hallo, pappa lever fortsatt, vil dere se på ham?» Da fikk jeg til svar «Lever han enda»? For å gjøre en lang historie kort, pappa levde i åtte år og han døde ikke av kreften. Han lot seg ikke påvirke av legenes dystre dom, han mistet ikke livsgnisten og håpet som mange naturlig nok gjør, når de får en slik beskjed. Han hadde humor, han var glad i livet, han fant gleder i de små ting. Derfor tror jeg ikke vi må undervurdere den kraften som ligger naturlig i oss, i kroppens egen evne til å lege oss selv gjennom positive opplevelser, tanker og følelser. Vi må være villig til ta ansvar selv, vi må hente frem egne ressurser hvis legen ikke spiller på lag med oss. Det handler også om å mestre, å erfare at  til syvende og sist er det faktisk du selv som er sjefen i ditt eget liv.

Det at datoen for neste cellerens måtte flyttes en dag (skyld på Rod Stewart) velger jeg å se på som en positiv ting.  Jeg velger å tro at det ikke påvirker behandlingen på noen måte, men at cellerensen virker akkurat så effektivt som det er meningen den skal gjøre. De endrede datoene for de 5 neste kurene passer også mye bedre inn i forhold til Oslotur med søster i desember, julen og ikke minst Indiatur i januar. Jeg mister ikke trua – jeg vet at det vil komme utfordringer, men igjen, jeg velger å tro at dette skal jeg få til!

 

 

 

 

 

 

3 thoughts on “Stilig parykk ønskes kjøpt – fort”

  1. Du e så sterk og har en fantastisk energi til livet og andre har så mye å lære av dæ dette skal gå bra og masse lykke til vidre. Gode klemmer sendes ❤️

  2. Jeg synes det høres klokt ut den strategien du har lagt opp, Solveig! Og det er veldig viktig å være sjef i eget liv. Det betyr å få råd, diskutere med kloke folk og så fatte vedtak om neste skritt??
    Hvordan vi snakker til og med oss sjøl er helt avgjørende for hvordan vi skal handtere de oppgaver og utfordringer vi står i, og som vi skal møte.
    Lykke til videre med Cellerens og sosiale happeninger! Jeg heier på deg??

  3. Hei og takk for en flott og personlig blogg! Kjenner ei som nylig kjøpte parykk via frisøren på UNN, ho ble fornøyd og måtte ikke betale alt for mye selv. Undertegnede er frivillig på Vardesenteret og der kan du bl.a komme og få gratis lue. Selvfølgelig har vi andre tilbud også hvis du ikke vært der enda. Velkommen skal du være!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *