Ventetid og avskjed

For en spesiell uke dette har vært. Det har vært en tid for feiring, for avslutning og for avskjed. Og opp i alt dette, ventetid. På å få høre fra sykehuset hvilken type kreft dette er, hvor ofte må jeg ta cellegift og når tid behandlingen skal starte opp. Sykehuset har riktignok ringt meg, for å fortelle at CRP er fin og at de trenger litt mer tid på å analysere kreftsvulsten. Jeg har jo også bedt om en vurdering fra Radiumhospitalet, og trodde at prøvene var sendt dit, men det viser seg at de sendes dit etter at UNN er ferdig med sine undersøkelser. Så da vil jeg nok være i gang med behandling før svaret eventuelt kommer fra Radiumhospitalet. Jeg er en person som liker å ha full kontroll med det meste. Den som alltid planlegger alle detaljer, organiserer og tilrettelegger slik at ingen overraskelser oppstår. Derfor er jeg litt overrasket selv over at har slått meg til ro med at jeg fortsatt ikke vet noe mer om videre forløp, selv om jeg selvsagt vet i grove trekk hva som vil skje framover. Men jeg vet ikke når jeg starter opp med behandling, og hvilken type cellegift det blir. Jeg tror at jeg innerst inne er glad for en utsettelse for det som venter. Slik at jeg kan leve som vanlig lengst mulig, uten dette nye, forstyrrende elementet, kalt cellegift, i livet mitt. Derfor nyter jeg dagene og stresser ikke med å høre nytt fra sykehuset.

På torsdag inviterte vi hele familien på middag. Svigerforeldre, stesønn med kjæreste, to søte små barnebarn og søster. Det var så godt å sitte rundt bordet og nyte lammestek med et glass vin til, sammen med familien. Samtidig var det rart å tenke tilbake, at for bare to uker siden på samme tidspunkt kom jeg til meg selv på oppvåkningen. Jeg trodde ikke jeg skulle oppleve å kunne invitere til middag og hjembakt kake bare to uker etterpå, men igjen, utrolig hva man kan få til hvis man bestemmer seg for det. Sammenkomsten var en feiring av at jeg var på bena igjen, men også en fremskyndet bursdagsfeiring for sønnen vår som fyller 19 år i neste måned.  Han reiser til Sør Amerika i dag sammen med en guttegjeng på fire og blir borte i tre måneder.  Av en eller annen grunn har de valgt de landene med høyest kriminalitet og fattigdom, virker det som. Land som Guatemala, Colombia, El Salvador, Nicaragua og Mexico er ikke de landene jeg ville valgt først hvis jeg skulle ut å oppleve verden som tenåring. Men jeg velger å tro at det vil gå fint. At han får masse spennende opplevelser og får sett verden, virkelig opplevd den. Jeg kan ikke bruke tid på å bekymre meg, for denne turen er utenfor min kontroll, det er ingenting jeg kan gjøre for å påvirke det som eventuelt kan skje. Jeg kan bare sette min lit til at det vi har lært han som foreldre har gitt han nok ballast til å ta de riktige valgene, bruke sunn fornuft og klokskap. Jeg unner han turen, og det var aldri et tema at han skulle avlyse turen på grunn av min kreftdiagnose. På en måte er jeg glad for at han er borte når eventuelle bivirkninger av cellegiften inntrer, at han slipper å være vitne til det. Så kjære sønn, kos deg masse på turen, håper du får mange gode opplevelser som du kan ta med deg tilbake når hverdagen starter igjen i februar.

solveig-16-10Det var også tid for å ta avskjed med huset til tante og onkel denne uken. Etter at de begge døde med 6 måneders mellomrom arvet min søster og jeg huset. Det ble solgt dagen etter jeg fikk min diagnose, og den slitte floskelen om at sorger og gleder går hånd i hånd kom virkelig til rette. Nøyaktig ett år og en dag etter at tante gikk bort ble huset overdratt til de nye eierne, som er et ungt par. Jeg vet at tante og onkel ville gledet seg over at unge mennesker skulle overta huset deres, vedlikeholde det og pusse det opp. For meg og min søster ble det likevel veldig rart og vemodig å besøke huset som vi har tilbrakt så mye tid i de siste årene, for siste gang. Men det er en tid for alt, og jeg kjenner også at det er viktig å legge dette kapittelet bak seg. Det har vært ett år med mye bekymring og sorg, men det er på tide å gå videre. Hente frem lyset og de gode minnene. Opp i alt dette er det godt for meg at de slapp å oppleve at jeg ble syk, det hadde vært så vondt for dem, omtenksom som de alltid var på andres vegne. Slik kan man finne en positiv vinkling også, det kunne alltid vært verre.

 

En uventet bivirkning av kreftdiagnosen har for meg vært en uhemmet trang til å shoppe. Dermed innvilget jeg meg en «Bli ny dag», men jeg måtte straks utvide den til «Bli ny uke» da jeg nærmest har gått berserk i byens butikker og kjøpesentre. Siden jeg har vært senterleder på ett av byens kjøpesentre vet jeg av erfaring at du kan ikke kjøpe deg lykke, men du verden så deilig det har vært å fornye garderoben! Jeg har litt dårlig syn, men jeg er for lat til å ta på briller for å se prisen, så to ganger har jeg opplevd å avbryte kjøpet i kassa på en av byens mest trendy butikker fordi klesplagget var for dyrt, etter min mening. Kan du tenke deg noe så pinlig? Heldigvis ble det mottatt med et smil. Men på denne shoppeturneen brydde jeg meg ikke om prisen. Jeg bare myste mot bankterminalen og trodde det stod kr. 5.000,- mens det egentlig stod 8.000,-, noe jeg oppdaget jeg da jeg kom hjem. Men det hindret meg ikke å dra på nytt tokt, til og med til Finnsnes måtte mannen min kjøre meg, da vi var på hytta i helga.
På «Feel Good» fant jeg nydelige lilla kjoler, veske, bluser og bukse.  For det er nok det det handler om, å føle seg fin. Etter å ha ligget i en altfor stor sykehusskjorte i 9 døgn, og  å ha vaset hjemme i vide joggebukser føler jeg veldig for å pynte meg. Jeg har et bilde i hodet mitt av han skallete gnomen i «Ringenes Herre», kanskje er det slik jeg kommer til å se ut når jeg mister håret? Nå overdriver jeg, jeg ser den, men jeg tror ikke jeg kommer til å vise meg frem uten hår. Skjønt jeg vet jo aldri hva jeg finner på.

Derfor er det ekstra viktig å pynte meg i disse dagene, siste ukene før håret faller. Jeg vet jo at identiteten min ikke ligger i håret mitt, heller ikke i de fine merkeklærne. Den ligger ikke i hva jeg jobber med, og godt er det, arbeidsledig som jeg er for tiden. Men den ligger i hvem jeg er som person. Hva er verdiene mine, hvordan lever jeg de ut? Er jeg snill, er jeg et godt menneske? Vel, jeg er ikke perfekt, men jeg gjør så godt jeg kan. Det tror jeg  vi alle gjør, der vi strever med vårt.  Så kanskje det er det vi må huske på når vi definerer hverandre, når vi setter merkelapp, for det gjør vi nærmest automatisk.

Så er det også slik at vi har mange fasetter, vi har flere sider vi lever ut, og vi kan opptre ulikt mot forskjellige personer. Akkurat som vi har mange roller, rollen som tidligere senterleder, som healer, som kreftsyk. Men vi er også i stadig endring, den jeg var i går er ikke den jeg er i dag, eller den jeg kan bli i fremtiden. Den oppoverbakken jeg har begynt på nå, vil kanskje bli humpete og den kan bli lang. Men jeg vet at når veien flater ut og kommer til et veikryss så jeg vil jeg velge en annen vei enn jeg ville gjort hvis jeg ikke hadde gått gjennom denne opplevelsen. Og det er jo det som gjør det så spennende, dette livet.

8 thoughts on “Ventetid og avskjed”

  1. Fantastisk godt skrevet, Solveig. Ble rørt til tårer. Husk at du har mange som tenker på deg – og jeg er en av dem. ?

  2. Kos dæ med din nye garderobe?? og behandlingen videre vil du klare fint?? litt tøft blir det nok, men god som du er til å fokusere på det som er viktig, vil du «stå han av med stil». ??Masse lykke til?. Klem fra hyttenaboan?

  3. Kjære Solveig ..Veldig bra blogg?Ønsker dæ masse god bering?sender dæ mange gode tanker..Denne kampen klare du. ..

  4. Du er meget dyktig i å formidle dine tanker og gjerninger, Solveig? Jeg ønsker deg lykke til med en tøff tid med behandlinger. Og håper prinsen din er flink til å sende deg noen ord på sin spennende reise. Bamseklem?

  5. Kjære Solveig..
    Jeg vil bare fra hjertet ønske deg den beste behandling for sykdommen som har rammet deg. Synes det er fint at du blogger om dette . Så mange kommer i en slik situasjon..på den ene eller andre måte. Som du sier, det er livet.. god bedring!

  6. Du er utrolig flink til å formidle dine tanker i denne tøffe prosessen du går igjennom. Tenker ofte på deg og sender positive tanker på din vei?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *