Stikkordarkiv: parykk

Å skape lys i mørket

Mørketiden er kommet i nord, og i gata vår er adventsstjernene kommet opp i vinduene. Julesnøen er kommet og de mest ihuga juleentusiastene er nok godt i gang med juleforberedelsene. Mine ca.70 smånisser som bruker å stå i kjøkkenvinduene, skal få lov til å slappe av i pappesken på loftet denne jula. Jeg, som alltid pyntet huset minst 6 uker før jul, har tonet ned juleforberedelsene. Det er en tid for alt. De to siste årene har jula brakt med seg uventede overraskelser  og vi har måttet endre på planer og prioriteringer.  Slik blir det også i år, ting blir annerledes denne jula, med èn sønn på opplevelsestur i Sør-Amerika og en annen som vil skape egne tradisjoner. Jeg heller til at det er sunt å bryte tradisjoner og ikke være så opphengt i alt må være slik det alltid har vært. I år er kos og avslapning viktigere enn å stable nisser og engler i enhver krok, samt dra på  resultatløs julegavejakt til de voksne som har alt, og egentlig innerst inne bare ønsker seg fred og ro.

Jeg går rundt i en slags mild forvirring og forundring for tiden, jeg vet ikke hvordan jeg best kan beskrive den. Det er en slik følelse: «Skulle ikke jeg ha det fælt?» Jeg fikk jo cellerens kun for få dager siden, og ubevisst forventet jeg nok en reaksjon. Men jeg har ingen bivirkninger, jeg er i forbausende god form. Sist helg var jeg på vennemiddag som planlagt, med både vin, pinnekjøtt, latter og hyggelige samtaler til sent på natt.

Jeg er klar over at jeg er veldig heldig som tåler behandlingen godt, og jeg har stor respekt og medfølelse med de som opplever kreftbehandlingen tøffere på kroppen. Det er så visst ingen ønskesituasjon å få kreft, og gudene skal vite at jeg ikke unner noen det. Men jeg synes det er viktig å formidle at mange kan fungere fint i hverdagen under behandlingstiden, noen får ikke de fryktede bivirkningene man har hørt om. Jeg ble også fortalt jeg kom til å bli dårlig, og det har nok murret i underbevisstheten min, selv om jeg har prøvd å stille helt blank. Så mitt råd er å være forsiktig med å la andres råd og forestillinger om hvordan ting vil bli, påvirke deg. Det er skremmende hvordan vi blir påvirket av hverandres ord, kroppsspråk og følelser, og det er også grunnen til at jeg har valgt å kutte ned på nyhetssendinger. Vil du bli deprimert, så se Nyhetskanalen på TV2 hele dagen. All verdens elendighet på skjermen absorberes av sinnet vårt, og tro meg, det gjør noe med oss.

img_1740Parykken er på plass, ved god hjelp av Frisør i Nor, og heldigvis lå den i en akseptabel prisklasse. Veldig uvant, med det verste var nok å fjerne håret. Har enda ikke vennet meg til synet av mitt barberte hode, så har en vei å gå der. Skulle det ikke slutte å vokse når man begynte med cellerens? Det gjør ikke det, det vokser og det klør noe infernalsk. Hjelp. Ser ikke ut, men det må være lov å synes at man ser skrekkelig ut uten hår. Så kan det være noe å strekke seg etter, hvis man kanskje gradvis ender opp med å se på det som helt naturlig. Not.

Kanskje er jeg litt rar, men jeg går ikke rundt og tenker på at jeg har kreft. Noen tror muligens at jeg fornekter diagnosen, men det stemmer ikke. Prøv å google eggstokkreft med spredning så ser man fort at det  er en alvorlig diagnose som ikke alltid har et heldig utfall. I tillegg er jo sjansen stor for tilbakefall, også av andre typer kreft. Men vil hverdagen min bli bedre om jeg går rundt og bekymrer meg for utfallet? Vil jeg ha det bra da? Nei, jeg vil ikke det. Tvert i mot ville immunforsvaret mitt bli stresset av negative tanker og emosjonelt stress, og hverdagen min ville bli svært preget av det. Dessuten tror jeg det kan være sunt med en viss fornektelse, i alle fall hvis man tror på sammenhengen mellom kropp, sinn og bevissthet. Hvis kroppen min ikke skjønner eller tror den har kreft, så vil den jo heller ikke bruke tid på «kjemp og flykt» tanker. I stedet for lar jeg den skru på «hvile og reparasjons» responsen, som i sin tur gir kroppen mulighet til å frigjøre masse immunforsterkende hormoner som serotonin, dopamin og endorfiner. Selvfølgelig hender det av og til at en av de tankene som konstant surrer rundt i hodet faller ned og sier «Dette går ikke bra». Men det er da du har mulighet til å velge den bort, det er bare en pokkers tanke og du kan velge en ny. Det er ditt valg.

Jeg konsentrerer meg om å leve i nuet, det er det eneste jeg kan påvirke. Jeg er bevisst på hva jeg fyller tankene mine, følelsene mine og dagene mine med. Som jeg har vært inne på tidligere, opplevde jeg diagnosen som en vekker. Jeg ble tvunget til å se nærmere på livet mitt. Hvilke drømmer har jeg, hva kunne jeg tenke meg å jobbe med videre i livet? Jeg tror jeg mistet kreativiteten min underveis, den som har vært en sterk drivkraft i så mange år. Den forsvant et sted mellom alle forpliktelsene og ansvaret, og med den forsvant livsgleden. Alvoret tok overhånd, i møte med sykdom og død i nær familie. I fraværet av en fast jobb forsvant samhold med kollegaer, venner og jeg kjente på følelsen av å stå utenfor.

Det viktigste for meg er derfor å blåse liv i kreativiteten igjen, å skape noe, om det så er et maleri eller en keramikkfigur. Eller kanskje en blogg. Det handler også om å finne igjen livsgleden og sette seg nye mål. Finne noe som gir mening. Få en skapende jobb, hvor jeg kan ta hente frem kreativiteten, bidra med noe som kan utgjøre en forskjell for andre mennesker. Se, det er noe å bruke tiden på fremover, selv om jeg nok må bruke både  fantasi,  en stor dose pågangsmot og optimisme for at det skal slå til. Vi snakker tross alt om lille Tromsø, og spisse albuer er ikke mitt varemerke.

Paradoksalt nok kan jeg plassere min diagnose i et system hvor jeg finner en slags forklaring på hvorfor ting skjer. I møte med andre som har samme sykdom sliter jeg med å finne årsaken, det virker så meningsløst at andre er hardt rammet. Som den unge firebarnsmoren jeg ble kjent med sist uke, som fortalte meg at hun hadde kreftspredning til både skjelett og hjerne. Jeg føler så med henne, og ordene blir så fattige. Hva kan man egentlig si som kan være til trøst og hjelp? Jeg kan ikke se noen grunn til at slikt skjer, hvor er lærdommen her? Hvor er utviklingen som skal føre til menneskelig vekst, til ny livsglede? Er det slik at noen rett og slett er veldig uheldig? Møtet med henne brakte med seg følelsen av maktesløshet og utilstrekkelighet. Hvor er rettferdigheten? Kanskje er det rett og slett ingen rettferdighet, og at det er en del av lærdommen. At ingenting er en selvfølge. Du vet ikke hvordan fremtiden blir, og du må også tåle å leve i uvisshet. Å kunne ta dag for dag og slå deg til ro med det.

Hvis jeg skulle komme med et råd så er det å skape ditt eget lys i mørket, gjør ting som fyller deg med glede i denne førjulstiden. Det gjelder om du er frisk eller syk. Ta litt lett på julevasken, dropp de dyre julegavene, gå på konsert, spis middag på cafe, tenk litt mer på deg selv. Hva gir deg overskudd og livskraft i mørketiden? Ikke gå i offerfella hvor du skal sørge for at alle rundt deg har det bra, mens du bare ser frem til kveldens første vinglass fordi da kan du endelig senke skuldrene. Been there, done that.

Jeg er fortsatt høy etter konserten med Rod Stewart i Dublin sist helg. Tenk, uka etterpå fikk han halsbetennelse og måtte avlyse alle konsertene. Stakkars Rod, ikke greit å være over 70 og fortsatt «On the Road». Ironisk nok var begrunnelsen min for konserten et ønske om å se gamle helter før de takker for seg, det har jo vært stort frafall av kjente artister det siste året. Men livet har gitt meg den erfaringen at det jo like gjerne være motsatt.  Så jeg tar mot alt som kommer i min vei, vel vitende om at jeg er sterk nok til å takle det.  Jeg spiller Rod`s nydelig sang «Hold the line, we`ll survive» og satser på at han hadde et lite snev av klarsynthet når han skrev teksten. Og at det gjelder for oss begge.

 

Stilig parykk ønskes kjøpt – fort

Det er nå over to uker siden jeg fikk første cellerens, og jeg er i kjempefin form. De første dagene var jeg slapp, naturlig nok, hadde litt hodepine, men jeg var ikke kvalm. Det siste er jeg veldig glad for, håper det holder seg slik neste gang også, da jeg er invitert på pinnekjøttmiddag til venner kun fire dager etter neste kur. Den skal jeg ikke gå glipp av, sosialt samvær med gode venner gir masse energi og livsglede og det trenger man i en situasjon som dette. Derfor har også de siste ukene vært fylt med gode opplevelser, weekendtur til Oslo og lutefiskmiddag med venner, koselige lunsjer med venninner, samt avslutningsfest med gode kollegaer fra Tromsøundersøkelsen. Erfaringen min så langt er at jeg klarer faktisk å leve normalt til tross for lavt immunforsvar og den innvendige cellerensen som pågår. Jeg var litt bekymret for flyturen til Oslo, med tanke på smitte fra andre, det var mye hosting og nysing rundt meg, så jeg nærmest krøp sammen i flysetet. Men jeg hadde ikke trengt å bekymre meg, det gikk helt fint, selv på hjemturen med 1,5 timers flyforsinkelse og lite søvn natten før, var formen strålende.

Folk sier at de synes jeg ser godt ut, og det er hyggelig å høre. Jeg raste ned i vekt første måneden og var så fornøyd, følte meg ti år yngre. Men matlysten kom tilbake på Osloturen, det sammen gjorde sansen for vin, og med det kom kiloene også. Shit! Men regner med at det forsvinner noen kilo i de neste rundene også, så det er ikke noe jeg bruker energi på. Det som er begynt å forsvinne er håret. Drar jeg hånda gjennom håret så sitter jeg igjen med en stor hårdott, så den nye hobbyen er å tvinne de sammen til en liten hårball. Uff, ikke artig, jeg som ikke enda har funnet en parykk jeg liker og som jeg ser vettig ut i.

Jeg har vært i to salonger og prøvd utallige parykker, men jeg  synes jeg ligner på Madam Mim fra Donald Duck. Det hjelper ikke at frisøren forsikrer meg om at den blir bedre når de klipper den til, den siste jeg prøvde så ut som en høysåte. Vel, det var èn som kanskje kunne duget, men det viste seg at den kostet 11.000 kroner. Nav dekker kr. 5.600,- så da må jeg ut med  5.400 kroner. Det synes jeg er for mye for en parykk, som kanskje ikke blir brukt så mye når det kommer til stykket. Jeg har snakket med flere som har gjort den erfaringen, nemlig at parykken blir lagt til side til fordel for lue eller tørkle. Jeg har imidlertid ikke gitt opp parykkjakten enda, så i morgen har jeg time i enda en salong. Må ha parykk på plass denne uka, da jeg tror det er like før alt faller av. Jeg skal jo på Rod Stewart konsert i Dublin til helga, så da må sveisen være fin!

Apropos det, turen og konsertbillettene ble jo bestilt i mai, lite visste jo jeg at jeg skulle tilpasse datoen til cellerenskurer i november. Dermed måtte vi flytte cellerensen en dag, og det satt visstnok ikke legen pris på. Nå er det kanskje slik at det kan få fatale følger, hva vet jeg, men jeg innbiller meg at en dags forskyvning ikke har så mye å si. I stedet tenker jeg at legene kanskje heller burde være glad for at pasienten er såpass frisk at han/hun kan reise på konsert til utlandet, og at det kanskje kan påvirke helbredelsen av sykdommen. I det hele tatt skulle jeg ønske at legene i større grad kunne se sammenhengen mellom kropp, sjel og sinn. Noen gjør det nok, så jeg skal ikke skjære alle over en kam. Men det er ikke tvil om at legene kan bli flinkere til å kommunisere positive budskap, at de blir mer bevisst på ordene de bruker i samtale med pasientene.

Når legen inngir tillit og gir pasienten informasjon med utsikt til håp i forhold til diagnosen, skapes det forventning om helbredelse. Dette igjen tror jeg utløser helbredende krefter i pasientens egen kropp. Motsatt fall, når legen utrykker negative følelser eller skepsis, kan dette påvirke pasientens helbred, da pasienten blir påvirket av legens tvil eller utsikter til helbredelse. Pasientens egen evne til å ta grep om egen helse spiller inn, hvis legen er skeptisk til utfallet av behandlingen. Selv om jeg ikke er i denne situasjonen nå,  vet jeg at jeg er i den siste kategorien. Jeg vil ikke at ting skal bli gjort med meg, jeg vil skaffe meg kunnskap selv, være aktiv, stille spørsmål, delta aktivt i prosessen.  Jeg setter ingen strek under svarene jeg får, og jeg vil ikke gi fra meg kontrollen over egen helse. Grunnen er at jeg, som mange andre mennesker, har gjort egne og dyrekjøpte erfaringer. Ingen kan forutse andres fremtid eller helbred med 100% sikkerhet, verken leger eller spådamer.

Pappa, eller Putte, som han ble kalt, var bare 69 år da han plutselig fikk problemer med balansen i bena og vannlating. Kommunelegen mente det var aldersrelatert og ville ikke følge dette opp. Hans datter, undertegnede, som kom hjem fra påskeferie fra Oslo, slo seg ikke til ro med det, og nærmest truet sykehuset i Hammerfest til å ta i mot han, påske eller ikke. Der ble det konstatert svulst på hjernen, og vi ble sendt videre til Tromsø. Etter 6 uker på sykehuset ble han sendt hjem, svulsten kunne ikke opereres bort og han ble fortalt at han ville dø innen noen måneder. Det gikk ett år, to år, og pappa levde i beste velgående. Jeg tok en telefon til sykehuset «Hallo, pappa lever fortsatt, vil dere se på ham?» Da fikk jeg til svar «Lever han enda»? For å gjøre en lang historie kort, pappa levde i åtte år og han døde ikke av kreften. Han lot seg ikke påvirke av legenes dystre dom, han mistet ikke livsgnisten og håpet som mange naturlig nok gjør, når de får en slik beskjed. Han hadde humor, han var glad i livet, han fant gleder i de små ting. Derfor tror jeg ikke vi må undervurdere den kraften som ligger naturlig i oss, i kroppens egen evne til å lege oss selv gjennom positive opplevelser, tanker og følelser. Vi må være villig til ta ansvar selv, vi må hente frem egne ressurser hvis legen ikke spiller på lag med oss. Det handler også om å mestre, å erfare at  til syvende og sist er det faktisk du selv som er sjefen i ditt eget liv.

Det at datoen for neste cellerens måtte flyttes en dag (skyld på Rod Stewart) velger jeg å se på som en positiv ting.  Jeg velger å tro at det ikke påvirker behandlingen på noen måte, men at cellerensen virker akkurat så effektivt som det er meningen den skal gjøre. De endrede datoene for de 5 neste kurene passer også mye bedre inn i forhold til Oslotur med søster i desember, julen og ikke minst Indiatur i januar. Jeg mister ikke trua – jeg vet at det vil komme utfordringer, men igjen, jeg velger å tro at dette skal jeg få til!