Stikkordarkiv: kreftbehandling

Kan vi forebygge kreft?

Nylig la Kreftregisteret frem nye krefttall. De viste til at det ble diagnostisert 32 827 nye tilfeller av kreft i 2016. Jeg var en av de.

Kreftforeningen konstaterer at prognosene for fremtiden er dystre, og spør på sine hjemmesider: «Er det noe vi kan gjøre?»

Ja, kjære Kreftforening, jeg vil påstå at det er noe vi kan gjøre. Med vi mener jeg alle  som lever i vårt samfunn, fra politiske ledere til forskere, leger, helsepersonell,  samt oss som utgjør pasientene og de pårørende.

Vi kan løfte blikket opp og forsøke å se helheten. Forbi genetikk og livsstil, forbi forskning på soling og røyking. Vi har allerede kartlagt noen viktige  kreftbarometre, men  jeg tror vi må se bredere enn det. Det må forskes mer på hvorfor kreft oppstår. Jeg skjønner at legemiddelprodusentene ikke ser inntektspotensial  i det, så her må staten bevilge midler til forskningen.

Hvorfor dannes kreftceller? Hvorfor vokser svulster og metastaser i noen mennesker, mens kreftcellene dør i andre mennesker? Er det bare tilfeldigheter, at man rett og slett er uheldig? Eller kan samspillet mellom den komplekse kroppen vår gi oss svar, hvis vi prioriterer å forebygge i stedet for å behandle etter at kreften er oppstått.

Jeg tror svaret er sammensatt og at løsningen ligger i å se hele mennesket. Fra livssituasjon til immunforsvar, betennelser i kroppen til D-vitamin mangel.  Det kan være vanskelig å se helheten for helsepersonell som ofte har spesialisert seg på  ett enkelt fagfelt. Min erfaring er også at det sitter langt inne for legestanden  å anerkjenne at kropp og sinn henger sammen, at den psykiske helsen kan påvirke den fysiske, og motsatt.

I de seneste årene er det forsket mye på hva tarmfloraen vår har å si for folks helse. Det er grunn til å anta at den videre forskningen vil kunne vise til oppsiktsvekkende resultater på hvordan tarmbakterier påvirker helsen vår, både innenfor kreft, ME og andre autoimmune sykdommer. Jeg har store forventninger til videre resultater på dette feltet.

Når vi hører på nyhetene om at tarmkreft har en markant økning på Vestlandet, tenker jeg at må det være mulig å finne en fellesnevner som denne befolkningsgruppen er utsatt for. Finnes den i sjøen, i fisken vi spiser, lufta vi puster inn i, eller fra maten vi får fra jordbruket? I et slikt spesielt tilfelle tror jeg svaret ikke er å finne i enkeltmennesket, men i faktorer i nærmiljøet til befolkningen i denne delen av landet.

Samfunnet vårt har endret seg mye de siste 15-20 årene. I takt med utvikling av ny teknologi har det vokst frem et samfunn preget av konkurranse- og  prestasjonskultur. Vi ser det i alle bedriftene som stadig omorganiserer og reduserer arbeidsstaben. Vi hører om stadig tøffere press på våre ungdommer i form av innleveringer og prøver, og vi registerer at barna våre ikke får lov til å synge på skolen lenger. Antageligvis skal de bli flinkere i matte. Og de stakkars lærerene, som trodde de var ferdig utdannet, de må kanskje tilbake på skolebenken.  Jeg lurer på om noen har stilt spørsmålet: «Hva gjør denne konkurranse – og prestasjonskulturen med oss?» Blir vi flinkere, sterkere, rikere? Gjør det oss til bedre mennesker? Eller bidrar det til at mange faller utenfor, blir uføre, syke, langtidsledige?

Just asking, jeg er ingen ekspert. Men bevares, næringslivet gikk da rundt før, da det var adskillig flere ansatte i bedriftene. Moro hadde vi det også, noen kanskje mer enn andre. I en av mine første jobber i reklamebransjen, mange år tilbake, hadde jeg en ordentlig bajas som sjef. Av den typen som kunne finne på å komme krypende på gulvet for så å legge hodet i fanget mitt. Hva gjør man da, man kan jo ikke daske sjefen i hodet og be han pelle seg bort? Eller når han stod utenfor hotelldøra på seminar og dundret på døra og nærmest forlangte å komme inn? Gode råd var dyre, så det gjaldt å finne ny jobb fort.  Direktøren for et konkurrerende reklamebyrå kom hjem til meg for å intervjue meg (jeg vet, allerede her burde jeg luktet lunta). Han satte seg i sofaen, la armen rundt meg og sa: « Så du vil ha ny jobb, lille venn?» Så ble det ikke det reklamebyrået heller, men heldigvis for meg fantes det mer seriøse bedrifter på midten av åttitallet også.

Jeg kan le av det i ettertid, eller legge ut #metoo på FB. Men det er nå engang slik at alle erfaringer vi gjør oss, gode som dårlige, former oss som mennesker. Fortsatt vet vi for lite om de fysiologiske prosessene som oppstår i kroppen når man f.eks utsettes for en traumatisk opplevelse, og hvordan det kan påvirke immunforsvaret mange år etter denne hendelsen.

Skal vi forebygge helse for fremtidens generasjoner må vi øke fokus på helhetlig medisin.  Det vi utsetter barna, ungdommene og oss selv for av psykisk stress, får i siste instans konsekvenser. Kanskje blir de ikke som forventet eller ønsket , vi er jo tross alt mennesker, ikke roboter.

Kreftforeningen skriver på sin blogg at vi må legge til rette for innovasjon og ny teknologi. Det er forventet en økning på 23 % i antall krefttilfeller frem mot år 2027. Det føles som vi begynner i feil ende, vi setter inn støtet etter at kreften er oppstått. Hva om vi bruker ressurser på  forebygging, at vi sikrer oss at vi virkelig forestår den komplekse menneskekroppen og koblingen mellom kropp og sinn. Hva om vi kan bli trygge på at maten vi spiser ikke er utsatt for giftstoffer, at luften vi puster inn, både ute og inne, er ren. At vi ikke blir eksponert for noe som cellene i kroppen vår reagerer på ved å utvikle kreft.

Når jeg først er inne i krefttilfellenes rekker så vil jeg i stedet for ny teknologi, ha den gode pasientsamtalen, der du blir sett og hørt på av din kreftlege. Der pasienten blir møtt med positivitet, optimisme og åpenhet til tross for sykdommens alvorlighet. Jeg vet at det er vanskelig for leger å komme med konkrete råd når det gjelder å unngå tilbakefall, nettopp fordi forskningen rundt kreft er så mangelfull, og fordi hver pasient har sin unike kreftutvikling.

Men jeg vet også hvor viktig det er for pasienten å kunne bidra selv,  slik at man ikke føler seg maktesløs og overgitt til tilfeldighetene. Det er viktig for overlevelsesdelen i oss at vi aktivt tar del i egen helseforbedring, så det anbefaler jeg alle. Ikke forvent at andre skal gi deg bedre helse, du er sjefen i egen kropp og må bistå selv.

Disse levereglene prøver jeg å leve etter:

Spis sunt, men ikke overdriv. Da går du lei etter en uke. Les om forskning på tarmflora, test ut fermentert mat og drikke. Unngå sukker, men ta gjerne et glass vin i ny og ne.

Vær i bevegelse, rør på deg, du trenger ikke springe maraton, noen ganger er det tillatt å traske i fellesarealene på Jekta.

Fyll hver dag med noe som gjør deg glad, spill musikk, syng, gå på konserter, lag keramikk, mal et bilde.

Lev i nuet, vær til stede med blikk og ord. Pust dypt. Vær takknemlig for alt du har, ikke ha fokus på det du tror du mangler.

Tilgi. Tilgi deg selv for det du har gjort mot andre, erkjenn hva andre har gjort mot deg. Gi slipp. Vær ikke bitter,  selv mot all verdens bajaser og det som verre er. Legg det bak deg.

Grav deg ikke ned i bekymringer. La ikke frykten få overtak. Ha tillit. Tillit til at alt blir som det er meningen at det skal være.

Vis omsorg for deg selv. Lær deg til å ta i mot omsorg fra andre. Våg å vise følelser. Sett ord på hvordan du har det, hva du trenger fra andre.

Vær åpen, vær undrende, vær nysgjerrig. Sykdommen er en reise, ikke et mål. Vær i flyten, uten å dømme, uten å stritte mot. Se etter de skjulte gavene, menneskene du møter, innsikten du får, erfaringene du gjør deg.

Le mye. Ha selvironi. Ikke ta livet så alvorlig. Gå på stand up show. Bruk tiden på venner og familie. Sett pris på den dype samtalen om livet og døden.  Ta frem galgenhumor.

Vær et godt menneske. Hjelp andre, men sett ditt ve og vel først, ellers kan du ikke hjelpe noen. Ikke ta andres bekymringer på deg.

Sov minst 8 timer hver dag og hvil mye. Gjem vekkerklokka. Bruk kreftkortet hver gang noen ber deg om noe du ikke vil gjøre, tenk på deg selv. Velg bort det som tapper deg for energi.

Vit at smerten går  over, den varer ikke evig. Du er en kriger, du har overlevd. Feire dine seire, store som små. Nyt de.

Ikke la andre fortelle deg hvordan du bør ha det eller ta det.  Du er unik og din opplevelse er din egen.  La ikke andres senvirkninger bli  til dine. Du kan få til hva du vil.

 

Still going strong

«Still going strong», det var de første ordene som kom til meg da jeg skulle finne en overskrift til denne bloggen. For det går jo fortsatt bra med meg, jeg vet at flere har lurt på akkurat det. Jeg var jo en aktiv blogger og plutselig ble det stille, så da… Men nei da, jeg har det fortsatt fint, tatt i betraktning av at jeg har kreft og er midtveis i cellerensbehandlingen.

Men desember var en tung måned, jeg kom til et punkt hvor jeg ble så lei av meg selv og min egen sykdom. Det opplevdes som om livet mitt kun dreide seg om kreftsykdommen og det var slitsomt å forholde seg til. Jeg følte meg så selvsentrert, så opptatt av mine egne problemer og utfordringer. Hvorfor skulle min sykdom interessere andre mennesker? «De må vel være like lei som jeg», tenkte jeg.  Det hjalp lite at en venninne minte meg på at hele hensikten med en blogg er å fortelle om ting som opptar deg selv og livet ditt.  De eneste som virket å være interessert i bloggen min var hackere. Jeg vet ikke hvor mange varsler på innloggingsforsøk jeg har fått fra hele verden, skjønt man kan jo lure på hvorfor noen i Tyrkia har interesse av en blogg som beskriver livet med kreft i Norge.

Jeg valgte derfor å trekke meg litt tilbake, å være i fred med egne tanker og kjenne på følelser som dukket opp i forbindelse med julen. Julen er tiden for familie, samvær, forventninger og glede. Det var sårt å kjenne på savnet etter tante og onkel. I fjor ble siste julen med onkel på sykehjemmet da han døde bare seks måneder etter tante. Foreldrene mine er gått bort for mange år siden, også de med  seks måneders mellomrom. Yngstesønn på 19 år feiret jul på Bahamas og jeg unnet han virkelig den opplevelsen, men han var også savnet i juledagene.

I romjula steg blodtrykket mitt og jeg ble veldig tungpustet. På sykehuset fryktet de blodpropp, noe som kan være en bivirkning av cellerens,  og jeg ble innlagt for å ta CT røntgen. Det viste seg at immunforsvaret også var veldig lavt, jeg hadde kun 0,1 i hvite blodlegemer. Jeg hadde følt meg litt sliten de siste dagene, men trodde det var fordi jeg hadde styrt med familiemiddager og det som hører til tradisjoner i jula. Men da jeg fikk enerom skjønte jeg at jeg var i en risikogruppe og utsatt for smittefare, for når får man ellers enerom på UNN? Man skal være bra syk da.

Mens jeg ventet på CT,  lå jeg som en dronning på enerommet og fikk servert både pepperkake og sjokolade. Undersøkelsen gikk så raskt unn,a at det bare ble to timers opphold på UNN. Heldigvis var det ikke blodpropp. Jeg var nesten litt skuffet da jeg måtte dra hjem, hadde rigget meg til med masse bøker og bare ventet på å få middagen servert, he, he. Men jeg  skjønte omsider at det var på tide å ta det litt med ro, så jeg tilbrakte de neste dagene på sofaen med en god bok for å lade opp til neste cellerens. For tiden leser jeg  så mye bøker at jeg kunne åpnet en egen bibliotekfilial, men noe må man jo fordrive tiden med.

Jeg går også på en mildere cellerens som heter Avastin og som jeg skal få intravenøst hver 3. uke i ett år, den skal forhindre utvikling av svulster. Men den kan visstnok også føre til at man får lavere produksjon av hvite blodlegemer. Siden immunforsvaret ble så lavt fikk jeg en sprøyte som skal stimulere dette. Faren for blodpropp er økende, det samme er høyt blodtrykk, så nå går jeg også på blodtrykksmedisin.  Den er heller ikke uten bivirkninger, så jeg får bare  følge med så godt jeg kan. Jeg har bestilt time hos lungespesialist fordi jeg er tungpustet, men så leste jeg at det kunne også være en bivirkning, men ikke spør meg om hvilken medisin det er en bivirkning fra, jeg har visst mistet oversikten allerede.

Forrige uke tok jeg cellerens nummer fire og nå har jeg bare to igjen. Jeg var veldig uggen de første dagene og spiste omtrent ingenting. Maten smaker som metall. Det kan synes som om lenger jeg kommer ut i behandlingen jo mer kjennes det i kroppen.  Jeg var dog ikke i verre form enn at jeg klarte å dra på bursdagsfest til en venninne i Oslo tre dager etter, og drikke masse Prosecco. Det har jo nærmest blitt en tradisjon med fest 3 dager etter kur, så det får jeg bare fortsette med, så får det heller være så som så med den maten. Det handler om hva som gir energi og glede, så det kan jeg ikke velge bort. På bildet ser du meg og engelen jeg lagde på keramikkverkstedet. Jeg hadde satt den til tørk og kom først på dagen etter at jeg hadde glemt å lage vinger på den. Antar at det er en bivirkning man kaller «kjemohjerne», eller så var det kanskje meningen at den skulle være en engel uten vinger. De finnes jo.

En positiv ting midt oppe i alle disse bivirkningene jeg klager over, er at blodprøven som måler kreftverdier i kroppen er på nedadgående kurs! Jeg startet på en verdi på 48.000 før jeg ble operert, etter operasjonen var de nede i 3.000 og nå ligger de på kun 200! Så det går rette veien! Verdiene skal visstnok være under 35, men jeg har jo fortsatt to cellerens igjen. Jeg har ikke diskutert med legene verken prognosen eller om dette betyr at jeg blir friskmeldt, ganske enkelt fordi det er for tidlig. Jeg tror ingen kan si med sikkerhet om kreften er borte før det er gått ett år etter endt behandling, og kanskje lenger enn det.

Uansett begynner jeg å se en ende på dette. Bare det å bli ferdig med cellerensene vil føles som en stor befrielse. Det er så mye jeg har lyst til å gjøre, oppleve og se, men jeg føler jeg er bundet til sykehuset, samt kroppens evne til å takle sykdommen. Jeg er så rastløs, utålmodig, og jeg savner å bruke hodet, være mer aktiv, leve mer. Ikke minst savner jeg det å hjelpe andre, at det er bruk for meg. Men jeg tør ikke påta meg oppgaver, det kan fort bli for mye. Det lave energinivået spiller nok også inn på tanker og følelser, egentlig er det rart at jeg klarer å fungere så godt i hverdagen med et immunforsvar som stadig ligger på nullpunktet. Syk har jeg heller ikke vært etter at jeg startet behandlingene, utrolig nok.

Mitt mantra har tidligere vært viktigheten av å være i nuet, nyte øyeblikket, være til stede mentalt. Det gjør jeg fortsatt, jeg koser meg med lunsj med venninner, kino, besøk. Men samtidig har jeg med meg en følelse av at i denne situasjonen vil jeg ikke være lenge, jeg vil bort, til en annen tilværelse. Da gjelder det bare å holde ut, å vite at det ikke alltid vil være slik. Det kommer noe annet etterpå, noe som ligger der fremme og venter på deg. Som ikke inneholder sykehus.

Jeg skulle egentlig vært i India nå. Turen ble bestilt i april og jeg har gledet meg i mange måneder. Reisen skulle gå til Kerbala kysten til  et senter som heter Ayurvedic Treatment, med meditasjon, yoga og ayurvedisk kosthold på programmet. Det var 30 deltagere som skulle reise sammen med Soulspring, og jeg var klar for inspirasjon, åndelig utvikling og sosialt samvær. Men kreftlegene frarådet meg å reise, og selv om jeg hadde et lite håp helt til siste uke, skjønte jeg at det ville være riktig å høre på legenes råd.

Med mitt immunforsvar og økt risiko for blodpropp og gud vet hva, ville det være å gamble med egen helse, så jeg tok til fornuft og avbestilte turen. Så nå ser jeg på bilder som de andre deltakerne legger ut på facebook og drømmer meg bort til en sandstrand. Sukk, noen ganger er det lov å synes litt synd på seg selv. Om ikke annet for en liten stund.

Dette bildet av Bjørg Thorhallsdottir,  som jeg har fått lov til å bruke, inspirerte meg til å se fremover. Til å kjenne på alle gledene som ligger foran meg. Alle opplevelsene, alle reisene, alle menneskene jeg vil møte. Å kjenne etter hva jeg brenner for, hva vil jeg virkelig gjøre? Å gå en ny vei, en sti som ikke er tråkket opp av andre er ikke lett. Det kreves at man tar valg, å velge bort noe kan være like vanskelig som å velge det du tror på, det du innerst inne drømmer om.

Bjørg Thorhallsdottir

 

Ikke alle legger merke til at jeg har en link på en sang jeg mener passer til det jeg har på hjertet, men nå har du fått et hint. Kanskje har du hørt om disse gutta? Ja, skjønner at det virker som jeg har sansen for musikken til «the good old boys», ref. Rod Stewart. Men denne sangen hørte jeg første gang for 14 dager siden og den traff meg. Kanskje treffer den deg også?

 

Å skape lys i mørket

Mørketiden er kommet i nord, og i gata vår er adventsstjernene kommet opp i vinduene. Julesnøen er kommet og de mest ihuga juleentusiastene er nok godt i gang med juleforberedelsene. Mine ca.70 smånisser som bruker å stå i kjøkkenvinduene, skal få lov til å slappe av i pappesken på loftet denne jula. Jeg, som alltid pyntet huset minst 6 uker før jul, har tonet ned juleforberedelsene. Det er en tid for alt. De to siste årene har jula brakt med seg uventede overraskelser  og vi har måttet endre på planer og prioriteringer.  Slik blir det også i år, ting blir annerledes denne jula, med èn sønn på opplevelsestur i Sør-Amerika og en annen som vil skape egne tradisjoner. Jeg heller til at det er sunt å bryte tradisjoner og ikke være så opphengt i alt må være slik det alltid har vært. I år er kos og avslapning viktigere enn å stable nisser og engler i enhver krok, samt dra på  resultatløs julegavejakt til de voksne som har alt, og egentlig innerst inne bare ønsker seg fred og ro.

Jeg går rundt i en slags mild forvirring og forundring for tiden, jeg vet ikke hvordan jeg best kan beskrive den. Det er en slik følelse: «Skulle ikke jeg ha det fælt?» Jeg fikk jo cellerens kun for få dager siden, og ubevisst forventet jeg nok en reaksjon. Men jeg har ingen bivirkninger, jeg er i forbausende god form. Sist helg var jeg på vennemiddag som planlagt, med både vin, pinnekjøtt, latter og hyggelige samtaler til sent på natt.

Jeg er klar over at jeg er veldig heldig som tåler behandlingen godt, og jeg har stor respekt og medfølelse med de som opplever kreftbehandlingen tøffere på kroppen. Det er så visst ingen ønskesituasjon å få kreft, og gudene skal vite at jeg ikke unner noen det. Men jeg synes det er viktig å formidle at mange kan fungere fint i hverdagen under behandlingstiden, noen får ikke de fryktede bivirkningene man har hørt om. Jeg ble også fortalt jeg kom til å bli dårlig, og det har nok murret i underbevisstheten min, selv om jeg har prøvd å stille helt blank. Så mitt råd er å være forsiktig med å la andres råd og forestillinger om hvordan ting vil bli, påvirke deg. Det er skremmende hvordan vi blir påvirket av hverandres ord, kroppsspråk og følelser, og det er også grunnen til at jeg har valgt å kutte ned på nyhetssendinger. Vil du bli deprimert, så se Nyhetskanalen på TV2 hele dagen. All verdens elendighet på skjermen absorberes av sinnet vårt, og tro meg, det gjør noe med oss.

img_1740Parykken er på plass, ved god hjelp av Frisør i Nor, og heldigvis lå den i en akseptabel prisklasse. Veldig uvant, med det verste var nok å fjerne håret. Har enda ikke vennet meg til synet av mitt barberte hode, så har en vei å gå der. Skulle det ikke slutte å vokse når man begynte med cellerens? Det gjør ikke det, det vokser og det klør noe infernalsk. Hjelp. Ser ikke ut, men det må være lov å synes at man ser skrekkelig ut uten hår. Så kan det være noe å strekke seg etter, hvis man kanskje gradvis ender opp med å se på det som helt naturlig. Not.

Kanskje er jeg litt rar, men jeg går ikke rundt og tenker på at jeg har kreft. Noen tror muligens at jeg fornekter diagnosen, men det stemmer ikke. Prøv å google eggstokkreft med spredning så ser man fort at det  er en alvorlig diagnose som ikke alltid har et heldig utfall. I tillegg er jo sjansen stor for tilbakefall, også av andre typer kreft. Men vil hverdagen min bli bedre om jeg går rundt og bekymrer meg for utfallet? Vil jeg ha det bra da? Nei, jeg vil ikke det. Tvert i mot ville immunforsvaret mitt bli stresset av negative tanker og emosjonelt stress, og hverdagen min ville bli svært preget av det. Dessuten tror jeg det kan være sunt med en viss fornektelse, i alle fall hvis man tror på sammenhengen mellom kropp, sinn og bevissthet. Hvis kroppen min ikke skjønner eller tror den har kreft, så vil den jo heller ikke bruke tid på «kjemp og flykt» tanker. I stedet for lar jeg den skru på «hvile og reparasjons» responsen, som i sin tur gir kroppen mulighet til å frigjøre masse immunforsterkende hormoner som serotonin, dopamin og endorfiner. Selvfølgelig hender det av og til at en av de tankene som konstant surrer rundt i hodet faller ned og sier «Dette går ikke bra». Men det er da du har mulighet til å velge den bort, det er bare en pokkers tanke og du kan velge en ny. Det er ditt valg.

Jeg konsentrerer meg om å leve i nuet, det er det eneste jeg kan påvirke. Jeg er bevisst på hva jeg fyller tankene mine, følelsene mine og dagene mine med. Som jeg har vært inne på tidligere, opplevde jeg diagnosen som en vekker. Jeg ble tvunget til å se nærmere på livet mitt. Hvilke drømmer har jeg, hva kunne jeg tenke meg å jobbe med videre i livet? Jeg tror jeg mistet kreativiteten min underveis, den som har vært en sterk drivkraft i så mange år. Den forsvant et sted mellom alle forpliktelsene og ansvaret, og med den forsvant livsgleden. Alvoret tok overhånd, i møte med sykdom og død i nær familie. I fraværet av en fast jobb forsvant samhold med kollegaer, venner og jeg kjente på følelsen av å stå utenfor.

Det viktigste for meg er derfor å blåse liv i kreativiteten igjen, å skape noe, om det så er et maleri eller en keramikkfigur. Eller kanskje en blogg. Det handler også om å finne igjen livsgleden og sette seg nye mål. Finne noe som gir mening. Få en skapende jobb, hvor jeg kan ta hente frem kreativiteten, bidra med noe som kan utgjøre en forskjell for andre mennesker. Se, det er noe å bruke tiden på fremover, selv om jeg nok må bruke både  fantasi,  en stor dose pågangsmot og optimisme for at det skal slå til. Vi snakker tross alt om lille Tromsø, og spisse albuer er ikke mitt varemerke.

Paradoksalt nok kan jeg plassere min diagnose i et system hvor jeg finner en slags forklaring på hvorfor ting skjer. I møte med andre som har samme sykdom sliter jeg med å finne årsaken, det virker så meningsløst at andre er hardt rammet. Som den unge firebarnsmoren jeg ble kjent med sist uke, som fortalte meg at hun hadde kreftspredning til både skjelett og hjerne. Jeg føler så med henne, og ordene blir så fattige. Hva kan man egentlig si som kan være til trøst og hjelp? Jeg kan ikke se noen grunn til at slikt skjer, hvor er lærdommen her? Hvor er utviklingen som skal føre til menneskelig vekst, til ny livsglede? Er det slik at noen rett og slett er veldig uheldig? Møtet med henne brakte med seg følelsen av maktesløshet og utilstrekkelighet. Hvor er rettferdigheten? Kanskje er det rett og slett ingen rettferdighet, og at det er en del av lærdommen. At ingenting er en selvfølge. Du vet ikke hvordan fremtiden blir, og du må også tåle å leve i uvisshet. Å kunne ta dag for dag og slå deg til ro med det.

Hvis jeg skulle komme med et råd så er det å skape ditt eget lys i mørket, gjør ting som fyller deg med glede i denne førjulstiden. Det gjelder om du er frisk eller syk. Ta litt lett på julevasken, dropp de dyre julegavene, gå på konsert, spis middag på cafe, tenk litt mer på deg selv. Hva gir deg overskudd og livskraft i mørketiden? Ikke gå i offerfella hvor du skal sørge for at alle rundt deg har det bra, mens du bare ser frem til kveldens første vinglass fordi da kan du endelig senke skuldrene. Been there, done that.

Jeg er fortsatt høy etter konserten med Rod Stewart i Dublin sist helg. Tenk, uka etterpå fikk han halsbetennelse og måtte avlyse alle konsertene. Stakkars Rod, ikke greit å være over 70 og fortsatt «On the Road». Ironisk nok var begrunnelsen min for konserten et ønske om å se gamle helter før de takker for seg, det har jo vært stort frafall av kjente artister det siste året. Men livet har gitt meg den erfaringen at det jo like gjerne være motsatt.  Så jeg tar mot alt som kommer i min vei, vel vitende om at jeg er sterk nok til å takle det.  Jeg spiller Rod`s nydelig sang «Hold the line, we`ll survive» og satser på at han hadde et lite snev av klarsynthet når han skrev teksten. Og at det gjelder for oss begge.