Stikkordarkiv: bivirkninger

Still going strong

«Still going strong», det var de første ordene som kom til meg da jeg skulle finne en overskrift til denne bloggen. For det går jo fortsatt bra med meg, jeg vet at flere har lurt på akkurat det. Jeg var jo en aktiv blogger og plutselig ble det stille, så da… Men nei da, jeg har det fortsatt fint, tatt i betraktning av at jeg har kreft og er midtveis i cellerensbehandlingen.

Men desember var en tung måned, jeg kom til et punkt hvor jeg ble så lei av meg selv og min egen sykdom. Det opplevdes som om livet mitt kun dreide seg om kreftsykdommen og det var slitsomt å forholde seg til. Jeg følte meg så selvsentrert, så opptatt av mine egne problemer og utfordringer. Hvorfor skulle min sykdom interessere andre mennesker? «De må vel være like lei som jeg», tenkte jeg.  Det hjalp lite at en venninne minte meg på at hele hensikten med en blogg er å fortelle om ting som opptar deg selv og livet ditt.  De eneste som virket å være interessert i bloggen min var hackere. Jeg vet ikke hvor mange varsler på innloggingsforsøk jeg har fått fra hele verden, skjønt man kan jo lure på hvorfor noen i Tyrkia har interesse av en blogg som beskriver livet med kreft i Norge.

Jeg valgte derfor å trekke meg litt tilbake, å være i fred med egne tanker og kjenne på følelser som dukket opp i forbindelse med julen. Julen er tiden for familie, samvær, forventninger og glede. Det var sårt å kjenne på savnet etter tante og onkel. I fjor ble siste julen med onkel på sykehjemmet da han døde bare seks måneder etter tante. Foreldrene mine er gått bort for mange år siden, også de med  seks måneders mellomrom. Yngstesønn på 19 år feiret jul på Bahamas og jeg unnet han virkelig den opplevelsen, men han var også savnet i juledagene.

I romjula steg blodtrykket mitt og jeg ble veldig tungpustet. På sykehuset fryktet de blodpropp, noe som kan være en bivirkning av cellerens,  og jeg ble innlagt for å ta CT røntgen. Det viste seg at immunforsvaret også var veldig lavt, jeg hadde kun 0,1 i hvite blodlegemer. Jeg hadde følt meg litt sliten de siste dagene, men trodde det var fordi jeg hadde styrt med familiemiddager og det som hører til tradisjoner i jula. Men da jeg fikk enerom skjønte jeg at jeg var i en risikogruppe og utsatt for smittefare, for når får man ellers enerom på UNN? Man skal være bra syk da.

Mens jeg ventet på CT,  lå jeg som en dronning på enerommet og fikk servert både pepperkake og sjokolade. Undersøkelsen gikk så raskt unn,a at det bare ble to timers opphold på UNN. Heldigvis var det ikke blodpropp. Jeg var nesten litt skuffet da jeg måtte dra hjem, hadde rigget meg til med masse bøker og bare ventet på å få middagen servert, he, he. Men jeg  skjønte omsider at det var på tide å ta det litt med ro, så jeg tilbrakte de neste dagene på sofaen med en god bok for å lade opp til neste cellerens. For tiden leser jeg  så mye bøker at jeg kunne åpnet en egen bibliotekfilial, men noe må man jo fordrive tiden med.

Jeg går også på en mildere cellerens som heter Avastin og som jeg skal få intravenøst hver 3. uke i ett år, den skal forhindre utvikling av svulster. Men den kan visstnok også føre til at man får lavere produksjon av hvite blodlegemer. Siden immunforsvaret ble så lavt fikk jeg en sprøyte som skal stimulere dette. Faren for blodpropp er økende, det samme er høyt blodtrykk, så nå går jeg også på blodtrykksmedisin.  Den er heller ikke uten bivirkninger, så jeg får bare  følge med så godt jeg kan. Jeg har bestilt time hos lungespesialist fordi jeg er tungpustet, men så leste jeg at det kunne også være en bivirkning, men ikke spør meg om hvilken medisin det er en bivirkning fra, jeg har visst mistet oversikten allerede.

Forrige uke tok jeg cellerens nummer fire og nå har jeg bare to igjen. Jeg var veldig uggen de første dagene og spiste omtrent ingenting. Maten smaker som metall. Det kan synes som om lenger jeg kommer ut i behandlingen jo mer kjennes det i kroppen.  Jeg var dog ikke i verre form enn at jeg klarte å dra på bursdagsfest til en venninne i Oslo tre dager etter, og drikke masse Prosecco. Det har jo nærmest blitt en tradisjon med fest 3 dager etter kur, så det får jeg bare fortsette med, så får det heller være så som så med den maten. Det handler om hva som gir energi og glede, så det kan jeg ikke velge bort. På bildet ser du meg og engelen jeg lagde på keramikkverkstedet. Jeg hadde satt den til tørk og kom først på dagen etter at jeg hadde glemt å lage vinger på den. Antar at det er en bivirkning man kaller «kjemohjerne», eller så var det kanskje meningen at den skulle være en engel uten vinger. De finnes jo.

En positiv ting midt oppe i alle disse bivirkningene jeg klager over, er at blodprøven som måler kreftverdier i kroppen er på nedadgående kurs! Jeg startet på en verdi på 48.000 før jeg ble operert, etter operasjonen var de nede i 3.000 og nå ligger de på kun 200! Så det går rette veien! Verdiene skal visstnok være under 35, men jeg har jo fortsatt to cellerens igjen. Jeg har ikke diskutert med legene verken prognosen eller om dette betyr at jeg blir friskmeldt, ganske enkelt fordi det er for tidlig. Jeg tror ingen kan si med sikkerhet om kreften er borte før det er gått ett år etter endt behandling, og kanskje lenger enn det.

Uansett begynner jeg å se en ende på dette. Bare det å bli ferdig med cellerensene vil føles som en stor befrielse. Det er så mye jeg har lyst til å gjøre, oppleve og se, men jeg føler jeg er bundet til sykehuset, samt kroppens evne til å takle sykdommen. Jeg er så rastløs, utålmodig, og jeg savner å bruke hodet, være mer aktiv, leve mer. Ikke minst savner jeg det å hjelpe andre, at det er bruk for meg. Men jeg tør ikke påta meg oppgaver, det kan fort bli for mye. Det lave energinivået spiller nok også inn på tanker og følelser, egentlig er det rart at jeg klarer å fungere så godt i hverdagen med et immunforsvar som stadig ligger på nullpunktet. Syk har jeg heller ikke vært etter at jeg startet behandlingene, utrolig nok.

Mitt mantra har tidligere vært viktigheten av å være i nuet, nyte øyeblikket, være til stede mentalt. Det gjør jeg fortsatt, jeg koser meg med lunsj med venninner, kino, besøk. Men samtidig har jeg med meg en følelse av at i denne situasjonen vil jeg ikke være lenge, jeg vil bort, til en annen tilværelse. Da gjelder det bare å holde ut, å vite at det ikke alltid vil være slik. Det kommer noe annet etterpå, noe som ligger der fremme og venter på deg. Som ikke inneholder sykehus.

Jeg skulle egentlig vært i India nå. Turen ble bestilt i april og jeg har gledet meg i mange måneder. Reisen skulle gå til Kerbala kysten til  et senter som heter Ayurvedic Treatment, med meditasjon, yoga og ayurvedisk kosthold på programmet. Det var 30 deltagere som skulle reise sammen med Soulspring, og jeg var klar for inspirasjon, åndelig utvikling og sosialt samvær. Men kreftlegene frarådet meg å reise, og selv om jeg hadde et lite håp helt til siste uke, skjønte jeg at det ville være riktig å høre på legenes råd.

Med mitt immunforsvar og økt risiko for blodpropp og gud vet hva, ville det være å gamble med egen helse, så jeg tok til fornuft og avbestilte turen. Så nå ser jeg på bilder som de andre deltakerne legger ut på facebook og drømmer meg bort til en sandstrand. Sukk, noen ganger er det lov å synes litt synd på seg selv. Om ikke annet for en liten stund.

Dette bildet av Bjørg Thorhallsdottir,  som jeg har fått lov til å bruke, inspirerte meg til å se fremover. Til å kjenne på alle gledene som ligger foran meg. Alle opplevelsene, alle reisene, alle menneskene jeg vil møte. Å kjenne etter hva jeg brenner for, hva vil jeg virkelig gjøre? Å gå en ny vei, en sti som ikke er tråkket opp av andre er ikke lett. Det kreves at man tar valg, å velge bort noe kan være like vanskelig som å velge det du tror på, det du innerst inne drømmer om.

Bjørg Thorhallsdottir

 

Ikke alle legger merke til at jeg har en link på en sang jeg mener passer til det jeg har på hjertet, men nå har du fått et hint. Kanskje har du hørt om disse gutta? Ja, skjønner at det virker som jeg har sansen for musikken til «the good old boys», ref. Rod Stewart. Men denne sangen hørte jeg første gang for 14 dager siden og den traff meg. Kanskje treffer den deg også?