Si ja til nuet, og JA til livet

Playa del Ingles – etter å ha besøkt nudiststranda?

Jeg tror jeg vet hvordan det er å slippe ut fra fengsel. I alle fall så føltes det som om jeg var sluppet ut i friheten der jeg spaserte på sandstranda i Spania før påske. Noen hadde vridd om nøkkelen, åpnet den tunge døra og sluppet meg ut, til sola, til lyset, til friheten. Det føltes fantastisk.

Jeg var alene, og jeg hadde absolutt ingen å forholde meg til, jeg kunne gjøre akkurat hva jeg ville. Lese, sole meg, gå på pub, ta bussen til en annen by, gå tur. Eller drikke musserende til frokost, bare fordi jeg hadde lyst til å prøve det. Og det måtte jeg jo. De eneste ordene jeg ytret i løpet av de to ukene var «Hola» og «Gracias», og tro meg, det var ganske deilig å slippe å snakke så mye. Man blir mer nærværende og legger merke til alle detaljer, landskapet, menneskene, relasjonene dem i mellom. Noen så nok litt rart på meg, på «ho der med kreftlua»  som alltid satt alene, men jeg er kommet dit at jeg faktisk ikke bryr seg så mye om hva andre tenker. Jeg koser meg i mitt eget selskap og det er det viktigste.

I forrige uke begynte øyenvippene å vokse ut igjen. Det var jamen på tide, to måneder tok det. Jeg betraktet de nye øyenvippene med samme glede som når sønnen min fikk tenner, det var like fascinerende. Tenk at man kan være så glad for at øyenvipper vokser. Håret er det verre med, kun små, grå hårstubber foreløpig, så det kan jo bli en fin sommersveis, tenker jeg.  Særlig. Parykk nummer to er også kassert, det er så vondt å gå med parykk. Nå brukes kun kreftlua, som jeg kaller den, heldigvis er det enda vinter her nord så jeg kan dra en tykkere lue over når jeg skal utendørs. Ser sikkert veldig smart ut med to luer på.

To måneder har gått etter siste cellerens og jeg føler meg fullstendig frisk. Jeg er i god form, har masse energi, og kjenner ikke en eneste bivirkning etter behandlingene. Jeg var litt bekymret de første ukene fordi jeg stadig hadde lavt immunforsvar. Men samtidig så ser jeg jo at selv om det er lavt, så må det være veldig sterkt, for jeg blir ikke syk. Så jeg orker rett og slett ikke bruke mer tid på den gåten. I dag viste for øvrig blodprøven at det omsider er på vei opp, så det var nok riktig beslutning.

I boken «Powered by Nature» leser jeg at kroppens celler har 5 fysiske behov: oksygen, vann, næring, sollys og jordkontakt. Det kan jeg være enig i. Jeg tror også at maten vi spiser, aktivitetsnivået vårt, D-vitaminnivået, stress og mental ubalanse kan påvirke kroppen vår slik at sykdom oppstår. Derfor er det lettere å ta andre valg på bakgrunn av dette, spise sunnere, passe på at D-vitaminnivået ikke blir for lavt, mosjonere mer. Unngå å stresse og kave så mye. Det er sikkert lurt å spise mer basisk mat også, slik at syrenivået i kroppen ikke blir så høyt, da dette igjen kan føre til betennelser.

Jeg har gått på kurs og lært å lage fermentert mat og drikke, så nå drikker jeg kombuscha te som har stått og gjæret i klesskapet mitt i flere uker. Får håpe loppene har holdt seg unna. Kjøttkraft som har kokt i 24 timer er en annen favoritt, det vil si, jeg er enda på «venne meg til» fasen, så vi får se hvordan der går. Slike enkle ting går greit å implementere i hverdagslivet, men boken jeg refererte til anbefaler andre tiltak. Det foreslås innkjøp av vannrensemaskin, fotbadekar som skal rense kroppen for giftstoffer, strålingsbeskyttelse og jordingsteppe til å ha i sengen din. Ut i fra prisene kunne jeg sikkert ha brukt flere hundre tusen kroner på disse produktene, og burde jeg ikke det, jeg som har vært kreftsyk og kan få tilbakefall? Jeg må innrømme at etter å ha lest boka var jeg vettskremt og ville helst slutte å spise, drikke, snakke i mobiltelefon, og slutte å gå med sko med gummisåler. Det siste skal visstnok være vår tids farligste oppfinnelse, fordi de isolerer oss fra bakken.

Men så innså jeg at disse produktene man ønsker å selge til den som ønsker bedre helse og bli frisk, har sitt utspring i FRYKT. Jeg ønsker ikke leve mitt liv i frykt, og jeg ønsker ikke støtte en industri som bygger sin virksomhet på andre menneskers frykt. Så jeg tror jeg kommer til å klare meg helt fint uten alle disse produktene som jeg ikke visste fantes engang. Ironisk er det også at mannen som skrev boken også selger de produktene han mener vi trenger for å bli frisk. Vi bor i et av de største, reneste og rikeste landene i verden. Vi har tilgang på naturressurser som andre mennesker bare kan drømme om, så hvorfor trenger vi å revitalisere vannet? Jeg er vanligvis en lettlurt sjel, men her skjønner selv jeg at det er noe som skurrer, så jeg får finne andre metoder på å holde meg frisk og kreftfri på.

Men hva om det ikke er noe jeg egentlig kan gjøre? Ny forskning viser at kreft kan oppstå når det skjer feil i kroppen når cellene deler seg. Det kalles mutasjoner. Cellene våre deler seg hele tiden, flere milliarder ganger gjennom et liv, og faktisk skjer det hele tiden små feil i den prosessen. Det er dette som driver evolusjonen. De fleste feilene er harmløse, men en sjelden gang utvikler de seg til kreftmutasjoner. Miljø og arvelige faktorer kan øke antallet mutasjoner, men de oppstår også helt av seg selv.

Derfor kan det skyldes uhell at noen utvikler kreft. Ren uflaks, med andre ord. Studien viser at tilfeldige feil i celledelingen fører til 66 prosent av alle kreftmutasjoner, mens miljø- og livsstilsfaktorer forklarer 29 prosent. Resten, fem prosent, oppstår på grunn av arv.

For meg var det litt forløsende å lese om denne siste studien. Jeg er den typen som gjerne vil fikse alt selv, jeg vil ha både styring og kontrollen selv. Men hva kan jeg stille opp med hvis det dreier seg om celledeling? Kan jeg kommunisere med cellene, be dem om å ikke formere seg på feil måte? Kanskje, men ring meg helst ikke og fortell meg om det, jeg foretrekker finne det ut selv.

Engel ligner på mamma

I mellomtiden drikker jeg kombucha te, tar i bruk støttemedlemsskapet på Sats, lager solengel på keramikkurset (som viser seg å ligne på mamma), og nyter dagene. Det høres sikkert merkelig ut, men akkurat nå er det uvirkelig at jeg har vært kreftsyk.

Jeg ser på TV programmer om folk som er døende av kreft, og jeg føler selvsagt med både de og de pårørende. Men jeg lever meg ikke inn i et drama om  at det kunne vært meg,  osv. Jeg velger å distansere meg, fordi det ikke har noen hensikt å skape den storyen, å gi den næring. Jeg har vært i det fengselet som frykten skaper, og det er ikke et hyggelig sted å være. Samtidig så vet jeg at det er vanskelig for mange som er i samme situasjon som jeg, og som ikke klarer å se det fra den vinkelen som jeg ser det fra nå. Vi er forskjellige, og vi takler ting på vår måte ut i fra våre tanker og trossystemer.

Men jeg kan bare leve ut i fra hvordan jeg har det akkurat nå, og jeg føler meg bra (bortsett fra en heller stuss sveis) Dagene er travle, men jeg unngår å stresse for mye. Jeg har 8 kurer med Avastin igjen og er ikke ferdig med siste kur før i oktober. Allerede i neste uke er det tid for første 3-måneders kontroll, så sykehuset er fortsatt en populær destinasjon. Men heller ikke det er noen belastning, jeg trives faktisk med å besøke UNN, tro det eller ei.

Det bringer meg tilbake til viktigheten av nuet, det som er her og nå, ikke det som du tror kommer til å skje. Altfor ofte har vi vanskelig å se for oss alt det fine vi kan komme til å oppleve, vi fokuserer for ofte på utfordringene, motgangen, smerten. Jeg går ofte i den fella selv, men ofte er dramaene basert på vår frykt, redsel for det ukjente som vi ikke kan kontrollere. Noen ganger kan det være lurt å stoppe opp og spørre seg selv: «Er det virkelig slik eller er det noe jeg har skapt i min fantasi?» Kanskje er det også slik at vi må ha litt drama, litt action, for å føle at vi lever?

Vin & musikk og to luer

Hva vet jeg, akkurat nå kjenner jeg bare på gleden over å være frisk. Jeg har nylig besøkt hjemplassen min, Skarsvåg, og feiret bursdag i familien. Det er snart vår, jeg har hatt en flott påske med familie og samvær med gode hyttenaboer. På bildet spiller jeg 80-talls hits for naboene, etter det årlige påskeskirennet i hyttefeltet.  I går bestilte jeg ukestur til Alicante i mai. Denne gangen får både mann og sønn bli med, og det blir ingen tause Birgitte på den turen, nei.

Jeg kunne ha satt livet på vent, jeg kunne ha ligget våken hver natt og grublet over resultatene på neste kontroll. Men du, så grusomt kjedelig jeg ville hatt det.

9 kommentarer til “Si ja til nuet, og JA til livet”

  1. Kanskje mangla du litt hår, men du mangla definitivt ikkje formidlingsevne. Ein veldig god penn. Stå på Solveig.

  2. Herlige, sprudlende, fandenivoldske Solveig. Først – Så godt at det går så bra med deg. Du skriver så godt. Jeg kjenner at jeg blir glad inni meg når jeg leser dine tanker og betraktninger. Du er til inspirasjon for mange. Selvfølgelig skal det gå bra med deg. Du er her for å gi oss andre troen.
    Takk ?⚡️✨☀️☄️????

  3. Jeg er så utrolig imponert over deg, kjenner deg jo ikke personlig, men vi har felles venner og jeg har lest bloggen din fra første dag. Føler at jeg lærer masse av dine ord, du har en fantastisk formidlingsevne. Ønsker deg lykke til videre og gled deg til ei flott uke i Alicante, du er unik, Solveig ??

  4. Gode og interessante betraktninger du gjør deg om livet og beskriver for oss, så flink du er Solveig ? og så godt å lese at du er frisk og har det bra ? Ønsker deg en fantastisk sommer – og all mulig lykke til fremover ?☀️???

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *