Endelig utskrevet fra sykehuset

I dag, søndag formiddag, ble jeg omsider formelt utskrevet fra sykehuset. Jeg har hatt permisjon, motvillig fra legens side, siden fredag ettermiddag. Tenk, som om det ikke var nok å få eggstokkreft med spredning, så fikk jeg også lungebetennelse på kjøpet. Takk, Universet for den! Torsdag morgen våknet jeg og følte meg i fin form, dusjet og begynte så smått å pakke tingene mine, for nå skulle jeg jo hjem. Hadde jeg bestemt. Sykepleierne kom med temperaturmåler og ville måle om jeg hadde feber, men jeg bare lo og sa «nei, jeg har ikke feber», jeg var i kjempeform. Men det skulle vise seg at det ikke stemte helt, da blodprøvene viste at CRP`en var forhøyet, noe som tydet på en infeksjon i kroppen. Dermed var det bare å pakke ut igjen, og forberede seg på en ny natt mens de kartla hvor i kroppen infeksjonen min var.

Det viste seg fort at det var lungene. Lungene klapper ofte sammen når man blir liggende over et lengre tidspunkt, og da kan infeksjoner oppstå. For å forebygge dette hadde jeg fått utdelt en plastfløyte som jeg skulle blåse i hvert time. Nå skal det sies at jeg ikke hadde vært så flink å blåse i den plastfløyta, som for øvrig ligner en 17. mai fløyte uten lyd, hvor spennende er det liksom?
Allerede torsdag kveld startet de med penicillin intravenøst, og jeg øynet håp om å komme meg hjem til helga. Tenk å få sitte i sofaen hjemme og spise taco, for ikke å snakke om å få sove i sin egen seng. Jeg skjønte at det ikke var nok å bruke taco argumentet ovenfor legen som strengt tittet ned på meg mens hun sa at det var vanskelig for de å sende meg hjem med infeksjon i kroppen. «Jeg blir fortere frisk hvis jeg får nok søvn hjemme», argumenterte jeg. «Dessuten bor jeg nært sykehuset, jeg kommer inn i kveld og får neste dose penicillin». Og sånn ble det, heldigvis, og følelsen av å få dusje hjemme etter 9 døgn på sykehuset, var ubeskrivelig.

Riktignok ble det litt pes å besøke sykehuset 3 ganger daglig, spesielt lørdag morgen da jeg og mannen stilte opp kl. 07.30 og ingen hadde tid til oss før nærmere kl. 09.00. Men stort sett gikk det fint, og jeg er full av beundring for de dyktige, unge, søte og blide sykepleierne som takler alle situasjoner på en så god måte. Ikke bare må de takle ulike pasienter og deres behov, jeg ble selv vitne til hvordan de måtte takle en lege som nærmest ville jage de ut av undersøkelses-rommet han mente han hadde krav på. De holdt på å fjerne stingene på magen min, og de var det jo en del av siden arret går loddrett fra under brystet og helt ned. De informerte ham at de var straks var ferdig, men etter bare noen minutter kom han inn igjen og sa «Nå må jeg ha rommet». Jeg kunne ikke dy meg, men utbrøt «Herregud, de har bare tre strips igjen å feste». Han forsvant ut, og jeg var overlykkelig over at jeg har sluppet å bli behandlet av denne arrogante, og for meg, nedlatende mannen. Etterpå takket jeg han for hans tålmodighet, men jeg tror ikke han oppfattet ironien, høy på seg selv som han virket.

Så nå har jeg fått et lite pusterom før neste runde. Jeg føler meg i fin form, lungebetennelse til tross. I går var mannen min og jeg innom RÅ og spiste sushi etter sykehusbesøket, og det smakte utrolig godt. Etterpå fikk jeg velge den nest dyreste blomsterbuketten i butikken, den dyreste kostet 700 kroner. «Men la hun nå få den, hun fortjener den» insisterte den kvinnelige bekjente som hadde stoppet for å gi meg en klem. Og selvfølgelig kunne vi kjøpt den, men den andre buketten gjør jobben den også. Den skal muntre meg opp med de vakre blomstene. Det ble en koselig lørdagskveld på sofaen. Riktignok alkoholfri, på grunn av skytteltrafikken til UNN. Mannen min får kjørt seg litt ekstra nå, han må tenne stearinlys, vaske klær, kle sokker på meg og snøre skoene. Men han tar det med stor ro, selv om han sikkert teller til ti inni seg når jeg maser om uvesentlige ting som han verken ser eller bryr seg om.

solveig-okt-16

Jeg føler ro og jeg føler takknemlighet. Takknemlighet for at det så langt har gått så fint. Det var riktignok nok noen tøffe tak da magen skulle fungere igjen etter operasjonen. Det tok sin tid før den gjorde det, men her skal jeg spare dere for detaljene. Det var de nettene jeg bare lå stille i sengen og konsentrerte meg om å puste. «Pust ut, pust inn og så videre». Men jeg kom meg gjennom det også. Takket være god hjelp fra sykepleierne, jeg formelig følte stresset fra henne som jeg nærmest tvang til å vaske håret mitt i håndvasken. «Skal jeg bruke denne, er det shampoo eller balsam?» Jeg svarte «Det spiller ingen rolle, bruk omså begge samtidig, bare du vasker det». Rimelig stressa der ja. Så takknemligheten min går også til de som har valgt helseyrket, som for meg som pasient virker veldig krevende. Det er høyt tidspress, det ga blant annet utslag på at ventetiden på tilkalling av sykepleier kunne komme opp i 30-45 min. Men igjen skyldes det ikke menneskene som jobber der, men hvilke ressurser de har til rådighet. Avdelingen jeg lå på er slått sammen med en annen avdeling, som igjen skal slåes sammen med enda en. Det betyr at det kreves enda mer av de som jobber der i form av økt kompetanse og tid nok til alle pasienter. Jeg håper at alle de flotte menneskene som har valgt dette yrket klarer å holde gløden oppe, at de kan være optimistiske til tross for nedskjæringer og sammenslåinger av avdelinger. At de aldri mister verdiene sine, at pasientenes behov skal komme først, og at de har motet som skal til når det trenges å si i fra. At de husker i hjertet sitt hvorfor de valgte å jobbe med mennesker, helse og omsorg.

Jeg hørte mye på sangen under på sykehuset, «The Climb» av Joe Mc Elderry. Ta den med deg inn i søndagskvelden og lytt til ordene. Det handler om å ha tro på deg selv, om å gå videre, beholde håpet, og aldri gi opp. Det handler ikke om hvor raskt du når målet ditt, det handler ikke om hva som venter på den andre siden. Det er selve reisen som betyr noe.

«The struggles I’m facing
The chances I’m taking
Sometimes might knock me down
But no, I’m not breaking

I may not know it
But these are the moments that
I’m gonna remember most, yeah
Just gotta keep going
And I, I got to be strong
Just keep pushing on»

Første etappe unnagjort

Kjære dere, når jeg nå har valgt å dele så åpenhjertet min diagnose eggstokkreft, som for øvrig kanskje må endres til egglederkreft, så fortsetter jeg i kjent stil. Jeg vet at ikke alle skildringer er like hyggelige å lese, men de er en del av pakka, de også. Hopp heller over hvis det blir for grotesk. Jeg ble møtt av to hyggelige sykepleiere da jeg skulle legges inn kvelden før operasjon. De spurte om jeg ville overnatte på UNN, og det ville jeg jo, med tanke på at operasjonen skulle finne sted klokken åtte neste morgen. Men de hadde dessverre ingen ledige rom, gikk det greit å sove på gangen? Vel, det var kanskje ikke det jeg så for meg, all den tid at det er viktig med en god natts søvn dagen før en stor operasjon. Men damene var løsningsorienterte og ryddet plass på et undersøkelsesrom/kontor. Selv fant jeg en krakk som fungerte som nattbord, og jeg hadde en rolig og behagelig natt, utgangspunktet til tross.

Neste morgen ble jeg hentet til operasjonsstuen og jeg klatret opp på operasjonsbordet mens jeg tredde den grønne plasthetten på hodet. Så mye det er som skjer i operasjonsstuen! Det pakkes ut utstyr, leses opp skjemaer, opplysninger kontrolleres igjen og igjen. Anestesilegen var flink og fortalte hva som skulle skje og dermed var det bare å puste i plastmasken, så ble det MØRKT, gitt. På forhånd hadde anestesilegen fortalt at de ville vekke meg nede på operasjonssalen, før de kjørte meg til oppvåkningen. Det første jeg spurte om da jeg åpnet øynene var «Har jeg fått utlagt tarm?» og da legen sa nei, sukket jeg lettet «YES» før jeg lukket øynene. Sykepleieren hadde nemlig forberedt meg på at det kunne være en mulighet, og dermed tegnet opp et sort tusjmerke hvor den eventuelt skulle være.

Det var tøft å få opp øynene igjen, himmel hvor trøtt jeg var. Jeg så på klokken som viste halv fem og tenkte at jeg måtte fått gitt beskjed til mannen min, han hadde nok ventet på beskjed i mange timer allerede. En hjelpsom sykepleier tilbød seg å ringe, og endelig fikk han beskjed om at operasjonen var vel utført. Men jeg hadde mistet mye væske, hele 6,5 liter hadde de tappet av kroppen min. Derfor var blodtrykket lavt og jeg ble liggende til ut på formiddagen neste dag. Det var godt å få ekstra stell på oppvåkningen, epidural og morfin i en herlig blanding, ingen smerter heldigvis, bare tretthet. Neste dag var jeg kvikkere og jeg fikk besøk av en av legene som opererte meg. Heldigvis var de to dyktige leger som samarbeidet, da svulsten var så omfattende og hadde spredd seg til bukhinne, fettvev og en del av tarmen. De har tatt 98,2 % av svulsten nå, resten må det cellegift til for å få bort. Legen fortalte meg at hun aldri hadde sett så høye verdier på det som kalles CA125 som er en blodprøve de tar for å sjekke om man har kreft. Verdiene var på hele 48.000 mot 35 som vi vanligvis har når vi er friske. Det jeg ikke skjønner, er hvordan jeg kunne være i såpass god form at jeg vasket huset i fire timer to dager før operasjonen. Merkelige greier!

Jeg så ikke dette komme, jeg var totalt uforberedt. Denne uken skulle jeg egentlig sittet sammen med min søster ved Gardasjøen og drukket Prosecco. Men som jeg har nevnt før, jeg er ikke bitter, jeg bruker ikke tid på å fundere over hvorfor dette skjer meg. Fordi dette er livet, ting skjer. Ingen av oss kommer ut av dette livet, i live. Når jeg sier at jeg var uforberedt er det kanskje ikke helt riktig. Fordi jeg har brukt svært mye av tiden min de to siste årene på sykehus, flere sykehjem og i tett samarbeid med hjemmesykepleien. To mennesker som stod meg og min søster så nær som vår egen mor og far trengte vår omsorg, støtte og hjelp. Det var et naturlig valg å ta, jeg ønsket å være der for de slik at de kunne få en lettere hverdag den siste delen av livet. Slik fikk jeg også døden tett inn på livet. Jeg holdt de i hånden da de begge to stod på dødens terskel og vi snakket mye om døden i forkant. Så det er kanskje denne styrken og roen jeg tar med meg inn i min egen sykdom. Jeg vet at jeg trenger å kjenne på livskraften på den neste delen av reisen min. Man kan si at noe har rystet meg som menneske. Kanskje er tiden inne for å spørre meg meg selv: «hva vil du fylle livet ditt med nå?» Fordi ja, det har vært mye sorg det siste året, og kanskje maktesløshet over at helsevesenet sviktet en av mine nærmeste. Men det er ikke det jeg skal bruke kreftene mine på nå. Neste etappe er å kartlegge hvilken type kreft dette er, så finne en cellegift som tar knekken på den.

Jeg har spurt om en vurdering av krefttypen også av legene på Radiumshospitalet, bare som en «second opinion», og det er jeg lovet. Men det er opp til meg hva jeg fyller dagene mine med, og jeg velger å fylle de med glede. Bort med det som tapper energi, inn med det som gir glede. Konsert med Rod Stewart i Dublin i november, sammen med min mann. Heldigvis for mannen min reiser jeg ikke bare på åndelige turer. Frem med kreativiteten igjen, jeg har pakket den bort lenge. Nå skal den få komme frem i lyset. Jeg bekymrer meg ikke, og jeg vet at det er rart å høre for mange. Det ville være naturlig å bekymre seg, jeg skjønner det, så det er nok jeg som er litt rar der. Det finnes ingen riktig eller gal væremåte når man får en kreftdiagnose, og jeg tror faktisk ikke man VET hvordan man tar det selv, før man opplever det. Men det viktigste er at man er ærlig mot seg selv i forhold til sine egne følelser.

Jeg føler meg ikke akkurat fantastisk her jeg sitter, med uvasket hår og et kateter på slep, men jeg klarer meg fint. Jeg har bøker, musikk, mobilen min, og jeg får veldig god pleie av kjempeflinke sykepleiere. Jeg har lite smerter, og det fantastiske er at når jeg fikk kreket meg inn på et ledig rom hvor det står en kontorpult, (tusen takk for lånet, forresten) åpnet PC`en og begynt å skrive på denne oppdateringen, så kjente jeg ingen smerter i det hele tatt! Jeg er sikker på at jeg ikke trenger prekestolen engang når jeg skal tilbake til senga, som er nyoppredd og venter på meg.

Livskraft, kreativitet og humor, folkens!

Gleden ved å reise, også dit du ikke vil

solveig-2

Takk for mange hyggelige tilbakemeldinger på bloggen min og på avisoppslag. I helga var jeg ute i sentrumsgatene og fikk med meg bylivet, og over alt var det klemmer og hyggelige klapp på skulderen å få. Blomster og gaver har blitt levert på døra. Søndag kveld inviterte en av nabodamene oss jenter på ost, kjeks og vin. Selv om det var en regntung høstkveld kledde jeg på meg min nye sommerkjole, den dyre, som jeg aldri har brukt. Den jeg egentlig skulle bruke på Kreta i forrige uke. «Kan jeg ha denne på?» spurte jeg mannen min. Han så vantro ut, før han la ansiktet i glatte folder og sa «Selvfølgelig kan du det, kjære». Noen fordeler skal man nå ha som kreftsyk. Nabokatten elsket for øvrig kjolen, den hoppet opp etter de fargerike duskene, til stor underholdning. Så delte vi en fin kveld sammen, vi nabodamer, med latter, gode historier og planlegging av den årlige badestampfesten. Den må selvsagt tilpasses dato for cellegift, eller kanskje motsatt.

Det at jeg har valgt å dele min historie gjør denne byrden lettere å bære. Hvis jeg skulle holdt det for meg selv og kun delt med nærmeste familie, tror jeg at jeg ville følt meg ensom, fortapt. Jeg ville følt at det var noe galt med meg siden jeg fikk kreft. Det ville ha vært fort gjort å hente frem offerfølelsen, «stakkars meg som opplever dette».

Men ved å dele, ved å være åpen og direkte og nærmest blottlegge meg, føler jeg at jeg løfter kreftdiagnosen opp til et annet nivå. Jeg fyller den med håp, optimisme, positivitet og tillit. Den energien jeg legger i sykdommen fanges opp av dere, og dere sender tilbake håp, optimisme og kjærlighet. Dermed er vi koblet sammen i en frekvens som vibrerer av positive energier. Tenk hvordan det ville vært å sende ut fryktenergier, for så å motta de tilbake fra flere hundre, kanskje tusen mennesker.

Vi mennesker trenger å føle oss sammenkoblet, å føle at vi er en del av noe større, spesielt når vi møter på sykdom og motgang.  

Jeg har alltid vært en søkende person, på leting etter svar, sannheter eller løgner. Da jeg leste om healeren John of God i Brasil, mannen som helbreder flere tusen mennesker hver uke, fikk jeg lyst til å se ham med egne øyne. Var dette virkelig mulig? Da jeg satt foran han, og hørte ham si at de som ønsket fysisk operasjon måtte rekke opp hånda, var jeg snar om å rekke opp min. Dette måtte jeg prøve. Ville jeg kjenne det når han skar skalpellen på magen min uten bedøvelse? Men han tittet lenge på meg, så sa han tørt: «Du trenger ikke operasjon». Tro hva han ville sagt i dag, her jeg sitter med håndballen min i magen. Men kanskje like godt at operasjonen skal skje på et norsk, offentlig sykehus.

Jeg liker å reise, å oppleve nye ting. Jeg dro til Venezia på skrivekurs med dyktige Kristin Flood, det var en stor opplevelse. Bare det å utforske byen på egenhånd, gå seg vill minst fem ganger for så å bli så kjent at jeg kunne vise noen norske turister veien, når de hadde gått seg vill. Bygningene, kirkene, de smale smugene. Jeg satt på uterestauranter alene, med sjømatspagetti og hvitvin, mens jeg så ut over sjøen, og jeg nøt hvert minutt. Sansene blir mer åpne når man reiser alene, man tar inn alt på en annen måte.

Vær aldri redd for å reise alene, eller med en gruppe hvor du ikke kjenner de andre deltagerne. Fordi da begrenser du deg selv, du fratar deg selv muligheten til mange gode opplevelser fordi du er redd for det ukjente. Kast deg ut i det, opplev verden!

I mars dro jeg til Machu Picchu, en førkolumbisk inkaby på 2 200 meter over havet i Peru. Mange blir svimmel av den tynne luften så høyt oppe, men jeg fikk masse energi. Jeg følte meg som en fjellgeit der jeg sprang oppover ruinene mens guiden fortvilet prøvde å få meg til å senke farten. Men det var jo så spennende, så mye å se. Utsikten var enorm, og det var en magisk følelse å kjenne på de gamle ruinene og vite at her hadde mennesker bodd helt siden år 1440.

I januar står Kerala i India for tur. Ayurvedisk retreat med Soulspring. Behandlinger, kurs og fokus på kroppen, temaet er «ditt forhold til kroppen din». Jeg kan love at uansett hvordan forholdet til kroppen min er da, så skal jeg dra på denne turen. Den gir meg noe å se frem til, en slags belønning som venter der fremme. Jeg kan formelig kjenne sanden under tærne og varmen fra sola hvis jeg lukker øynene.

Jeg har funnet en smart strategi når jeg skal fortelle mannen min at jeg har bestilt en ny reise. Jeg venter til vi er i lystig lag, sammen med gode venner, så sier jeg sånn tilfeldig til ham: «Har jeg forresten fortalt deg at jeg reiser til Peru i påsken?» Da blir det gjerne mye latter og fleiping og da kan han jo selvsagt ikke kjefte på meg. Denne strategien har visst seg å funke såpass godt at jeg bruker den hver gang. Som dere skjønner har jeg en raus mann, han vet at jeg trenger luft under vingene av og til, at jeg trenger å lære noe nytt, utvikle meg og oppleve. Jeg gir ham den samme friheten til å reise på sine turer med «Gutta på tur» eller «Konjakklubben», hvor han kan glede seg over fellesskapet og opplevelsene.

Men den reisen som ligger foran meg nå er ikke en jeg har planlagt godt eller gleder meg spesielt mye til. Harde senger med jerngrind. Tørre sykehusbrødskiver, utsikt til mitt eget kateter. Oh yeah. Derfor gjelder det å finne lyspunkter, noe å undre seg over. Jeg har aldri hatt narkose før, da jeg brakk foten lå jeg og leste en krimbok mens de opererte inn skruer i ankelen. Så hva skjer under narkosen, vil jeg bare sove eller reiser bevisstheten min et sted? I så fall hvor? Er bevisstheten min inne i hodet eller utenfor meg? Som en spirituell person er det mange slike spørsmål jeg kan konsentrere tankene rundt, og tro meg, det er mye bedre enn å gruble over hva de finner i magen min under operasjonen.

Jeg vil dele med dere noe ord som har betydd mye for meg. De er hentet fra boken «Lysarbeider i den nye tiden» av Rebecca Campbell. Jeg håper de kan berøre deg også, kanskje vekke noe i deg.

 

Gjør det.

Det stedet du er kallet til å oppsøke.

Reis dit.

De ordene du brenner etter å si.

Si dem.

Den drømmen du alltid har hatt.

Lev den ut.

Det kallet som finnes dypt i sjelen din.

Besvar det.

Det som tenner lys i deg.

Fortap deg i det.

Ikke vent til alt er organisert.

Gjør det med det samme.

Ikke vent til du føler deg klar.

Bare dans ekstra raskt.

Tiden er inne.

Du er klar.

Gjør det nå.

 

Når passer det å få kreft?

Kanskje aldri, vil noen si. Men sykdommen vi kaller kreft spør ikke om det, den dukker opp når det passer den. Noen ganger tidsnok til at riktig behandling kan fjerne den, andre ganger har den skjult seg for lenge i kroppen.

Jeg hadde gått med oppblåst mage og diffuse magesmerter en par ukers tid. Du vet, en sånn oppblåst mage som gjør at du ser gravid ut i 9. måned, og som ikke går over dagen etter, og magen strammet på begge sider. Google kunne fortelle meg at jeg nok var gravid, men et søk på «gravid 52 år» gjorde at jeg slo tanken fra meg. Så var det å oppsøke legen da for å fortelle om disse plagene. Vikaren for fastlegen hørte engasjert på meg, tok blodprøver og sendte meg hjem med utstyr til avføringsprøve. Et par dager etter sendte han melding om at blodprøvene var fine, men at jeg bare skulle ta avføringsprøve. Men jeg visste at de ikke ville finne en skitt, eller de ville finne akkurat det, men ikke noe unormalt.

Fordi jeg hadde kjent noe i lysken en natt da magen strammet ekstra mye. Og jeg skjønte at det hadde sammenheng med tidligere smerter i låret, det som legen mente var belastningsskade. Noe som hadde spredd seg videre til magen. Så neste dag ringte jeg gynekologen, fikk heldigvis en avbestillingstime  med det samme,  så var det bare å få en lege til å rekvirere timen. Det gikk heldigvis fint.

Så da er vi på det tidspunktet gynekologen forteller deg at du har en svulst på venstre eggstokk og at han vil be om hurtig behandling på grunn av størrelsen og mye væskeansamling i buken. Merkelig nok ble jeg helt rolig. Jeg tenkte: «Ja, ja da må vi avlyse sydenturen til Kreta på lørdag og jeg må nok også avbestille kurset i Italia i slutten av måneden. Det som jeg hadde gledet meg så mye til, sammen med søster». Ingen drama, ingen tårer, ingen hysteri. Jeg kjørte til UNN og tok en blodprøve og deretter ringte jeg mannen min og sa at sydenturen dessverre måtte avlyses. Selv om han nok fikk sjokk, tok han det med fatning og den samme roen som jeg selv viste. Reise får vi gjøre senere.

Vikaren for fastlegen min ringte raskt og beklaget, han hadde fått epikrisen fra gynekologen. Han var fortvilet. «Jeg beklager så mye, jeg forstår det hvis du er sint på meg. Jeg skulle gjort mer». Men jeg var ikke sint, bare lettet over å få en diagnose. Glad over at jeg tok initiativ selv, at jeg ikke slo meg til ro med at blodprøvene var fine. «Se på det som en læring til neste gang en kvinne kommer med slike diffuse mageproblemer som meg», sa jeg. «Bestill røntgen eller ultralyd, selv om ikke blodprøvene viser noe unormalt». Så forhåpentligvis vil mange kvinner bli tilbudt røntgen fremover.

Jeg tror at man har et valg når det gjelder hvordan man vil takle en slik sykdom. Du kan gå inn i motstand og frykt med tanker som «jeg vil ikke, jeg kan ikke, jeg tør ikke», eller du kan akseptere at situasjonen som den er. Rydde plass i kalenderen, informere slekt og venner samt beholde en positiv holdning.

Det gikk bare to dager før UNN innkalte meg til undersøkelse. Kreftlegen på Kvinneklinikken oppfordret meg til å se på skjermen mens han tok ultralyd, og selv om jeg ikke akkurat hadde lyst til å se på mine indre organer, gjorde jeg det. «Der er svulsten din» sier han og peker på noe på størrelse med en håndball. «Hva, så stor?». Men det var den tydeligvis, hele 18 cm skulle det vise seg. Han informerte meg at de hadde satt meg opp på operasjon om 14 dager. «Skal jeg gå rundt med denne magen og vagge som ei ku i 14 dager?» spurte jeg. «Kan dere ikke tappe meg for væske i det minste?» Jo, det kunne de og dermed ble jeg innlagt. Like greit egentlig, siden jeg hadde pakket med meg bøker og klær for minst to ukers opphold. Så ble det ikke så flaut å dra derifra med fullpakket bag.

På avdelingen serverte de deilig kontrastvæske som måtte drikkes jevnlig før CT røntgen. Resten fikk man pumpet inn andre veien, og for å komplettere det hele ble det sendt inn noe stoff via en veneflon i hånda som gjorde at hele kroppen nærmest stod i brann noen få sekunder eller så. Men bilder fikk de tatt.

Så var det rett på ultralyd for å tappes. Bedøvelse i magen, så rett inn med en slange som tappet ut en gulholdig væske. Ja, vet det, ekkelt, men hva kan man gjøre, man kan ikke unngå å se den posen som henger der. Jeg er sikker på at de tappet en liter, jeg formelig følte hvordan ansiktet smalnet, og magen krympet he, he. Oppe på firemannsrommet var det tid for litt mat før kvelden. Natt blir det visst aldri på sykehus, det er hele tiden noen som går inn og ut av rommet, noen skal ha medisin, andre skal tisse og gud vet hva.

Derfor var det godt å komme hjem på formiddagen og bruke den nye energien som en mindre oppblåst mage ga på husvask. Nå visste jeg hva som ventet meg. Legen satt på sengekanten før jeg dro og fortalte at kreften hadde spredd seg til bukhinne og fettvev på magen. Sistnevnte kan de gjerne fjerne massevis av. Men lever og galle så ut til å gå klar. Så får vi bare håpe at ikke blære eller tarm er berørt. Svaret får jeg etter operasjon som er satt til torsdag 29.9, en dag senere enn planlagt fordi legene kunne ta seg bedre tid da.

Deretter venter cellegift, den første kuren tre uker etter operasjon. Men selv om jeg vet at alt dette venter meg i neste uke, så tenker jeg ikke på det. Jeg bekymrer meg ikke, fokuserer ikke på det. I stedet for velger jeg å være i nuet, glede meg over at jeg kan sove i min egen seng, sitte her på kjøkkenet og skrive. Besøke venner, gå på kino, konserter, matfestival og ikke minst et stand up show med det fortreffelige navnet «For gammel til å dø ung».

Jeg har en tro på at det er mening med alt som skjer oss, og at det alltid kommer noe positivt ut av vonde opplevelser, sykdom og smerter. Vi ser det ikke alltid like klart, og noen ganger må vi ta tiden til hjelp. Det høres kanskje brutalt ut, men det er min sannhet og det hjelper meg til å akseptere en slik diagnose. Siden jeg også er healer, har jeg stor tro på tankens kraft og energiene som kan formidles fra ett menneske til ett annet. Heldigvis får jeg masse healing fra venner og bekjente fra ulike healingmiljøer, og jeg gir jevnlig healing til meg selv. Jeg kjenner energiene fysisk og det minner meg på at jeg er en del av noe større, noe vi ikke kjenner fullt ut. Derfor blir man også ydmyk og takknemlig, men også undrende. Hva er dette og hvor kommer det fra?

 

TillitJeg vet at jeg ved operasjon og sykehus-opphold skal inn i en situasjon hvor det ikke finnes noen intimgrenser, hvor du blir blottlagt og hvor du er fullstendig underlagt andre menneskers kompetanse og kunnskaper. Man blir sårbar,  jeg tror det er viktig å erkjenne det. Det betyr ikke at man trenger å gå inn i offerrollen, men at man kan ta i mot hjelp og omsorg ved behov. Den nord-norske oppfostringen med mye selvironi, galgenhumor og sprø innfall kommer også godt med. Ingenting er så galt at man ikke kan spøke med det. I humoren får man også livskraft, noe som er avgjørende når man har fått stempel «diagnose eggstokkreft med spredning». Sist med ikke minst, for meg er det også viktig å slippe kontrollen, innse at dette kan jeg ikke styre, jeg kan kun velge hvordan jeg forholder meg til det.  Jeg velger tillit, tillit til at dette skal gå bra – til slutt.