Når passer det å få kreft?

Kanskje aldri, vil noen si. Men sykdommen vi kaller kreft spør ikke om det, den dukker opp når det passer den. Noen ganger tidsnok til at riktig behandling kan fjerne den, andre ganger har den skjult seg for lenge i kroppen.

Jeg hadde gått med oppblåst mage og diffuse magesmerter en par ukers tid. Du vet, en sånn oppblåst mage som gjør at du ser gravid ut i 9. måned, og som ikke går over dagen etter, og magen strammet på begge sider. Google kunne fortelle meg at jeg nok var gravid, men et søk på «gravid 52 år» gjorde at jeg slo tanken fra meg. Så var det å oppsøke legen da for å fortelle om disse plagene. Vikaren for fastlegen hørte engasjert på meg, tok blodprøver og sendte meg hjem med utstyr til avføringsprøve. Et par dager etter sendte han melding om at blodprøvene var fine, men at jeg bare skulle ta avføringsprøve. Men jeg visste at de ikke ville finne en skitt, eller de ville finne akkurat det, men ikke noe unormalt.

Fordi jeg hadde kjent noe i lysken en natt da magen strammet ekstra mye. Og jeg skjønte at det hadde sammenheng med tidligere smerter i låret, det som legen mente var belastningsskade. Noe som hadde spredd seg videre til magen. Så neste dag ringte jeg gynekologen, fikk heldigvis en avbestillingstime  med det samme,  så var det bare å få en lege til å rekvirere timen. Det gikk heldigvis fint.

Så da er vi på det tidspunktet gynekologen forteller deg at du har en svulst på venstre eggstokk og at han vil be om hurtig behandling på grunn av størrelsen og mye væskeansamling i buken. Merkelig nok ble jeg helt rolig. Jeg tenkte: «Ja, ja da må vi avlyse sydenturen til Kreta på lørdag og jeg må nok også avbestille kurset i Italia i slutten av måneden. Det som jeg hadde gledet meg så mye til, sammen med søster». Ingen drama, ingen tårer, ingen hysteri. Jeg kjørte til UNN og tok en blodprøve og deretter ringte jeg mannen min og sa at sydenturen dessverre måtte avlyses. Selv om han nok fikk sjokk, tok han det med fatning og den samme roen som jeg selv viste. Reise får vi gjøre senere.

Vikaren for fastlegen min ringte raskt og beklaget, han hadde fått epikrisen fra gynekologen. Han var fortvilet. «Jeg beklager så mye, jeg forstår det hvis du er sint på meg. Jeg skulle gjort mer». Men jeg var ikke sint, bare lettet over å få en diagnose. Glad over at jeg tok initiativ selv, at jeg ikke slo meg til ro med at blodprøvene var fine. «Se på det som en læring til neste gang en kvinne kommer med slike diffuse mageproblemer som meg», sa jeg. «Bestill røntgen eller ultralyd, selv om ikke blodprøvene viser noe unormalt». Så forhåpentligvis vil mange kvinner bli tilbudt røntgen fremover.

Jeg tror at man har et valg når det gjelder hvordan man vil takle en slik sykdom. Du kan gå inn i motstand og frykt med tanker som «jeg vil ikke, jeg kan ikke, jeg tør ikke», eller du kan akseptere at situasjonen som den er. Rydde plass i kalenderen, informere slekt og venner samt beholde en positiv holdning.

Det gikk bare to dager før UNN innkalte meg til undersøkelse. Kreftlegen på Kvinneklinikken oppfordret meg til å se på skjermen mens han tok ultralyd, og selv om jeg ikke akkurat hadde lyst til å se på mine indre organer, gjorde jeg det. «Der er svulsten din» sier han og peker på noe på størrelse med en håndball. «Hva, så stor?». Men det var den tydeligvis, hele 18 cm skulle det vise seg. Han informerte meg at de hadde satt meg opp på operasjon om 14 dager. «Skal jeg gå rundt med denne magen og vagge som ei ku i 14 dager?» spurte jeg. «Kan dere ikke tappe meg for væske i det minste?» Jo, det kunne de og dermed ble jeg innlagt. Like greit egentlig, siden jeg hadde pakket med meg bøker og klær for minst to ukers opphold. Så ble det ikke så flaut å dra derifra med fullpakket bag.

På avdelingen serverte de deilig kontrastvæske som måtte drikkes jevnlig før CT røntgen. Resten fikk man pumpet inn andre veien, og for å komplettere det hele ble det sendt inn noe stoff via en veneflon i hånda som gjorde at hele kroppen nærmest stod i brann noen få sekunder eller så. Men bilder fikk de tatt.

Så var det rett på ultralyd for å tappes. Bedøvelse i magen, så rett inn med en slange som tappet ut en gulholdig væske. Ja, vet det, ekkelt, men hva kan man gjøre, man kan ikke unngå å se den posen som henger der. Jeg er sikker på at de tappet en liter, jeg formelig følte hvordan ansiktet smalnet, og magen krympet he, he. Oppe på firemannsrommet var det tid for litt mat før kvelden. Natt blir det visst aldri på sykehus, det er hele tiden noen som går inn og ut av rommet, noen skal ha medisin, andre skal tisse og gud vet hva.

Derfor var det godt å komme hjem på formiddagen og bruke den nye energien som en mindre oppblåst mage ga på husvask. Nå visste jeg hva som ventet meg. Legen satt på sengekanten før jeg dro og fortalte at kreften hadde spredd seg til bukhinne og fettvev på magen. Sistnevnte kan de gjerne fjerne massevis av. Men lever og galle så ut til å gå klar. Så får vi bare håpe at ikke blære eller tarm er berørt. Svaret får jeg etter operasjon som er satt til torsdag 29.9, en dag senere enn planlagt fordi legene kunne ta seg bedre tid da.

Deretter venter cellegift, den første kuren tre uker etter operasjon. Men selv om jeg vet at alt dette venter meg i neste uke, så tenker jeg ikke på det. Jeg bekymrer meg ikke, fokuserer ikke på det. I stedet for velger jeg å være i nuet, glede meg over at jeg kan sove i min egen seng, sitte her på kjøkkenet og skrive. Besøke venner, gå på kino, konserter, matfestival og ikke minst et stand up show med det fortreffelige navnet «For gammel til å dø ung».

Jeg har en tro på at det er mening med alt som skjer oss, og at det alltid kommer noe positivt ut av vonde opplevelser, sykdom og smerter. Vi ser det ikke alltid like klart, og noen ganger må vi ta tiden til hjelp. Det høres kanskje brutalt ut, men det er min sannhet og det hjelper meg til å akseptere en slik diagnose. Siden jeg også er healer, har jeg stor tro på tankens kraft og energiene som kan formidles fra ett menneske til ett annet. Heldigvis får jeg masse healing fra venner og bekjente fra ulike healingmiljøer, og jeg gir jevnlig healing til meg selv. Jeg kjenner energiene fysisk og det minner meg på at jeg er en del av noe større, noe vi ikke kjenner fullt ut. Derfor blir man også ydmyk og takknemlig, men også undrende. Hva er dette og hvor kommer det fra?

 

TillitJeg vet at jeg ved operasjon og sykehus-opphold skal inn i en situasjon hvor det ikke finnes noen intimgrenser, hvor du blir blottlagt og hvor du er fullstendig underlagt andre menneskers kompetanse og kunnskaper. Man blir sårbar,  jeg tror det er viktig å erkjenne det. Det betyr ikke at man trenger å gå inn i offerrollen, men at man kan ta i mot hjelp og omsorg ved behov. Den nord-norske oppfostringen med mye selvironi, galgenhumor og sprø innfall kommer også godt med. Ingenting er så galt at man ikke kan spøke med det. I humoren får man også livskraft, noe som er avgjørende når man har fått stempel «diagnose eggstokkreft med spredning». Sist med ikke minst, for meg er det også viktig å slippe kontrollen, innse at dette kan jeg ikke styre, jeg kan kun velge hvordan jeg forholder meg til det.  Jeg velger tillit, tillit til at dette skal gå bra – til slutt.

 

 

 

 

 

7 kommentarer til “Når passer det å få kreft?”

  1. Kjære Solveig,
    Her ser jeg at du har fått ei veldig stor utfordring! Du er heldigvis en over gjennomsnittet positiv person og i besittelse av spesielle krefter, så jeg føler dette vil du jage ut av din kropp, bokstavelig talt!
    Jeg skulle ønsket at jeg også kunne sende deg ett univers fullt av healing pulver. Men siden jeg ikke har det sender jeg deg sterke tanker fylt med gode tanker og kjærlighet!
    PS. Jeg visste ikke at du kunne skrive så bra! Fantastisk! Jef vil gjerne føle deg her på bloggen. Varme klemmer, Trine

  2. Hei liker det du har skrevet om kreft å måten din å ta det på. For snart 1 år siden fikk jeg min diagnose og med den var det ikke annet å gjøre en å ta medesin som kan bremse sykdommen. Så no kaller jeg kreften for «småjævlan» og tabbelettene er mine soldater som jeg har et forhold til. Hver morgen før de skal ut å slåss har vi en pepptalk. Det hjelper meg. Jeg ble ikke overrasket da jeg fikk vite om dette og jeg har heldigvis enda humør og ironi. Så så lenge jeg ikke har større smerter anser jeg meg som «frisk». Løkka te me de de ska ijænnom ?❤

  3. Veldig trist å lese Solveig, men du har jo ein -stå på vilje- av dei sjeldne. I tillegg så har du ei formidlarevne av dei sjeldne. Må innrømme at «servering av deilig kontrastvæske» fekk meg til å trekke på smilebandet oppi det heile. Eg trur fast og bestemt at dette må gå bra.

  4. Kjære Solveig – kan bare ønske deg kraft og all mulig hjelp fra engler, universet og menneskers gode ønsker for deg. En skikkelig utfordring, dette – godt du har styrke og mot til å møte dette med en konstruktiv holdning.
    Tenker på deg ❤️ Hilsen fra Liv

  5. Takk for fine ord fra dere på bloggen min <3 Jeg er overveldet over responsen og den gode omsorgen dere viser. Det bekrefter bare at det var riktig av meg å være åpen og ærlig om kreftdiagnosen min, selv om det nok er tøft for familien min å ta inn all denne informasjonen. Men jeg har forsikret dem om at dette nok vil gå bra, og det tror jeg fullt og fast på. Igjen, takk for fine tilbakemeldinger.

  6. Hei Solveig 🙂
    Selvironi og galgenhumor er absolutt to ord som beskriver deg godt, som jeg husker deg. Men også mye stå-på-vilje.
    Jeg har tenkt så mye på deg siden du delte sykdommen din med oss. Jeg har også lest bloggen din et par ganger. Du skriver så godt og beskriver hendelsesforløpet på en måte som gjør det lett å følge. Jeg er imponert over styrken din og hvordan du tar dette på. Jeg kommer til å følge deg, tenke på deg og be om at alle gode makter passer på deg.
    Masse lykke til med det som ligger foran deg.
    Klæm fra meg <3

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *