Når livet tar en uventet sving

Den 11.september er det nøyaktig ett år siden legen fortalte meg at  jeg hadde kreft. Kreft i stadium 3c, skulle det vise seg, hvor 4 er det høyeste. Men det viste jeg ikke da, det eneste jeg fokuserte på var at jeg måtte avbestille to sydenturer, snakke med forsikringsselskap og planlegge hvordan jeg skulle fortelle mannen min det. Det er rart hvordan et langt yrkesliv med fokus på ledelse, struktur og ikke minst kurs i katastrofehåndtering  automatisk slår ut når man opplever en personlig utfordring.  Jeg hadde et slagord på jobb hvis ting gikk skeis. «Er det noen som dør av dette?» kunne jeg si til mine medarbeidere. Hvis nei, så var det ingen krise. Slik føltes det nå også, ingen er død enda, så ingen krise, Solveig, dette fikser du!

Når jeg ser tilbake på det siste året så har det vært både tøft, begivenhetsrikt, spennende og utfordrende. Vi oppfordres stadig til å gå ut av komfortsonen for å bli modigere, sterkere, og tøffere. Vel, sykdom presser deg så langt ut av komfortsonen som det er mulig å gå, du må takle situasjoner du aldri hadde drømt om, langt mindre ønsket deg.

Men vi mennesker er utrolig tilpasningsdyktige, vi tilpasser oss fort omgivelsene, I hvert fall gjør jeg det, jeg tror det er lettere å følge strømmen i stedet for å stritte i mot. Det betyr at man må akseptere situasjonen der og da, i stedet for å ønske seg bort. Ja, det er jævlig av og til, men samtidig så vet man at det blir bedre. Det skal ikke være slik hele tiden. Og når det er over, så glemmer man. Du verden, så fort man glemmer. Jeg kan nesten ikke tro jeg har vært alvorlig kreftsyk, det føles som så lenge siden, nesten som i et annet liv. Det er lagt bak meg, og ligger der som et fjernt minne.

På Robbie Williams konsert i Stockholm

Det siste halve året har jeg nytt livet fullt og helt. Jeg har kost meg på hytta med midnattssol i jacuzzien med musikken på full styrke. Stakkars nye hyttenaboer som bygger hytte, de angrer sikkert allerede på at de bygger ved siden av oss. Jeg har vært på popkonsert i Stockholm og sjamanreise i Stabbursdalen, og begge deler var svært forskjellige, men like fullt store opplevelser. Tre korte sydenturer har det også blitt, så jeg har virkelig tatt igjen for de jeg mistet i fjor. Jeg har kjent på en fantastisk frihetsfølelse, aldri har jeg følt meg så hel, så til stede i livet. Jeg har kunnet være meg selv 100 % nå som det ikke er noen som forventer at jeg skal utøve en rolle i form av et yrke eller person jeg skal representere. Det har vært og er fortsatt, en utrolig fin tid. Jeg hadde ikke fått oppleve dette hadde det ikke vært for at jeg ble syk. Kan man si at man kan få en gavepakke med sykdom? Det vil nok provosere noen, men for meg har det vært det. Du må bare vite hva du skal se etter, og hva du skal fokusere på. Det ligger skjulte gaver der og venter på deg.

Jeg føler meg veldig privilegert, og ikke minst heldig. Jeg har få, om ingen bivirkninger etter cellegiften. Litt smerter i føttene, som gjør at jeg av og til beveger meg som en 80-åring. Men det går seg til etter hvert. Ellers er jeg frisk og rask, har masse overskudd og energi. Sommeren har jeg også brukt til å pusse opp stua, rydde garasjeloftet, og nå holder jeg på å male minst 120 verandabord, det har tatt meg dagevis! Ikke det morsomste jeg har gjort, men jeg tenker på hvor heldig jeg er som KAN gjøre det. Jeg kunne ha ligget i en sykeseng, jeg kunne ha vært svak, kvalm og utmattet.

Gjennom sosiale medier har jeg fulgt modige Marthe Sundby som ber om at vi ikke  bruker utrykket «tapte kampen mot kreften». Jeg støtter henne helhjertet på det. Jeg følger Børre på hans videoblogg «Veien videre» og føler hans smerte, selv om han er positiv som få. Noen kjemper sin livs kamp der ute og da kan man ikke sutre over at man må male verandabord. Eller at naboen tar deg for å være en innleid polakk.

Selv om maleryrket ikke frister, er jeg veldig klar for å jobbe igjen. I samarbeid med NAV skal jeg finne ut hva som kan være spennende å gjøre. Jeg tenker at det må ha noe med mennesker å gjøre, å hjelpe noen eller bidra til å livet blir bedre for andre, det føles viktig for meg. Kanskje kan min erfaring med sykdom være til hjelp for andre?

I mellomtiden forsetter min spennende prosess med å utforske og undres over hvorfor sykdom oppstår, og hvordan kan vi reversere alvorlig sykdom. Det finnes så mange gode bøker, og jeg gjør nye oppdagelser hver dag. Så det er også noe jeg gleder meg over å ha muligheten til, lese, gå i dybden, reflektere, undres over og ikke minst foreta endringer i den hensikt å få et bedre liv, en bedre helse og bli en helere person.

Jeg setter stor pris på omsorgen og støtten jeg har fått fra både nære og kjente i sykdomsperioden og i tiden etterpå. Det er utrolig hyggelig å høre at man ser godt ut, det hjelper på helbredelsen av både kropp og sjel. Jeg opplever også at folk ikke er redd for å snakke om kreft eller spørre hvordan det går. Åpenhet rundt sykdom er viktig for meg, men jeg har respekt for at andre kanskje synes det er vanskelig.

Jeg er erklært kreftfri, og sykdommen er bare et vagt minne, men erfaringen vil jeg alltid bære med meg. Jeg har endret meg som person, jeg gjør andre prioriteringer og vil velge annerledes fremover i livet. Egenomsorgen er blitt større, jeg er blitt flinkere til å sette egne behov foran andres, noen ganger kan kreftkortet være fint å dra frem når det er vanskelig å si nei.

Dette livet vårt er så kort, så kort, og vi vet aldri når det tar en uventet sving. Så nyt tiden, lev og erfar, ikke angre på ting som er gjort. Alt er erfaringer, både gode og vonde hendelser. Alt er i utvikling, vi endrer oss hele tiden, og omgivelsene med oss.

 

 

 

 

 

 

8 kommentarer til “Når livet tar en uventet sving”

  1. Du e så flott og med dine refleksjoner må man virkelig tenke over hvor godt man har det. Håper du kan bruke dine kreative evner til å hjelpe andre. Ha en nydelig mandag. God klæm

    1. Takk, Liss Berit, det håper jeg også. Kreativitet er en viktig drivkraft for meg, har jeg erfart på godt og vondt, så den må jeg ta med meg videre på veien 🙂 Stor klem til deg også.

  2. Hei!
    Jeg kjenner deg ikke personlig, men jeg har hatt diagnosen brystkreft og blitt behandlet slik ar jeg nå er ‘frisk’. Men erfaringen bærer jeg med meg, og for min del har jeg fått omsatt den til å gjøre noe jeg hadde prioritert bort tidligere, gå dypt inn i arkeologi og ta mastergrad som 64 åring.

    Etterpå har jeg vært med i lokal Brystkreftforening i Tromsø, og for tiden er jeg i hovedstyret for Brystkreftfor nasjonalt. Det å gjøre en innsats i solidaritetsarbeid for andre kreftrammede har gitt mersmak. Nå er jeg så vidt i gang med likepersonsarbeid ved Vardesenteret ved UNN. For meg føles det meningsfylt.

    Tusen takk for din ærlige blogg! Det er heldigvis ikke slutten å få kreftdiagnose i vårt samfunn…

    1. Så flott at du har tatt mastergrad som voksen, det står det respekt av. Arbeidet du gjør på Vardesenteret høres også spennende ut, viktig å gjøre det som føles meningsfylt. Sykdom åpner ofte andre dører og får oss til å gå i en annen retning enn vi ellers ville gjort, og kanskje det er det som er meningen bak.

  3. Lekende og givende beskrivelse av kreftforløpet og tiden etterpå! Så bra! Sikker på at du finner på noe givende å arbeide med samt nok tid til andre ting! Lykke til videre!

  4. Fine betraktninger som kan føre tankene til hvor heldig men er som får oppleve dette. Kreft, og overleve sykdommen. Jo det gleder en hver som får denne lidelse. Tenk at du er så heldig, ingen særlige smerter. Kun få, om ingen komplikasjoner. Gode meldinger fra omgivelsene.
    Svært mange blir friske av kreft. Men svært mange får også komplikasjoner, ubehag – smerter, og endrede liv.
    Har hatt kreft selv. Er frisk. Komplikasjonen var jeg heldigvis ikke forberedt på.
    Men livet er bra når det går videre.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *