Mammahjertet gleder seg

Jeg må innrømme at jeg har gledet meg til denne dagen  – endelig er sønnen vår kommet hjem etter tre måneder på rundtur i Mellom Amerika! Savnet har vært stort, spesielt etter jul, så det var godt å se ham smilende og brun på flyplassen. Like hel, uten å bli ranet, slått ned, eller skadet på noen måte. Nå har jeg heldigvis ikke vært engstelig for ham underveis på turen, selv ikke når det var jordskjelv i Nicaragua, eller på den 5 dager lange båtturen mellom  Panama og Colombia. Jeg ble nok litt satt ut da jeg sendte melding for å spørre om alt gikk bra og han svarte: «Ja, kjempefint, vi skal akkurat hoppe i fallskjerm fra et mini fly». Flott, godt for en mor å høre. Så det var bare å krysse fingrene for at alt skulle gå bra og det gjorde det jo.

Det har nok ikke vært så lett for ham å være så lenge borte når jeg har vært syk. Det skjønte jeg da han kom hjem med et nydelig sølvsmykke, formet som et snøkrystall, med en liten diamant inne i smykket som beveger seg. Smykket står for «Ustoppelig kjærlighet», fortalte han. Det synes jeg var en rørende gave som jeg satte stor pris på.  I løpet av tiden som har gått har jeg jo mistet håret, og bruker parykk, og det er uvant for ham. Jeg synes selv det er rart, men man må bare akseptere at slik er det akkurat nå, håret kommer jo tilbake en dag. Antageligvis som grå kruskrøller. Can`t wait.

Foto: Espejord Media

Min femte cellerens ble utsatt en dag, fordi immunforsvaret var for lavt, det var på bare 1,2. Neste dag lå det på grensen, som er 1,5, så da tok legen sjansen på ny kur. Nivået skulle være egentlig være høyere siden jeg nå får en sprøyte som skal stimulere benmargen til å produsere flere hvite blodceller. Men det virker som det lever sitt eget liv, immunforsvaret mitt. Jeg synes fortsatt det er så rart at jeg ikke har blitt syk, mannen min har vært forkjølet og hostet i flere uker, men jeg har gått klar av smitten.

I forrige uke tilbrakte jeg store deler av tiden min på TIFF  2017 hvor jeg både lo og gråt meg gjennom spennende og lærerike filmer, i stappfulle kinosaler. Selvfølgelig økte jeg risikoen for å bli smittet av influensavirus, men jeg tok sjansen. Men jeg føler meg litt dum når folk kommer mot meg med åpne armer og vil gi meg en klem, og jeg må trekke meg tilbake mens jeg skylder på lavt immunforsvar. Noen ganger lar jeg det bare stå til, og andre ganger insisterer folk på å gi klem uansett. Det er nok ikke så lett for folk å forstå at jeg er syk, jeg ser jo så frisk ut. Jeg føler meg jo også i fin form uansett hvor lavt immunforsvar jeg har. Det er det som er så forunderlig.

Kanskje er det noe i den øvelsen jeg forsøker å gjøre hver dag, hvem vet? Jeg deler den med deg, så kan du teste den ut, du trenger jo ikke fortelle det til noen. Dette er hva jeg gjør: Jeg ser for meg at jeg har et gullegg rundt kroppen min. Et gullegg som beskytter meg mot virus, parasitter, samt negative energier fra andre mennesker. Ingenting kan trenge gjennom gullegget, alt preller av. Si til deg selv: «Jeg er beskyttet. Jeg er trygg. Inne i gullegget er det hvite lyset som renser meg og auraen min, jeg kan puste fritt.»

Denne øvelsen kan du godt bruke på barna dine, men også bilen din når du kjører tur, eller flyet du sitter i, for den saks skyld. Det finnes mange utgaver av denne beskyttelsen, jeg har forenklet den slik at den passer god til mitt bruk.  Men jeg synes jeg hører sykehuslegene kommentere tørt: «Det hjelper med god handhygiene også». Jo da, jeg er flink med det også.

I forrige uke var jeg på Medisinsk gentesting. De ønsker å kartlegge om min kreftform er genetisk betinget, slik 8-10 % av krefttilfellene er, eller om det bare er tilfeldigheter som spiller inn. Når jeg satte opp familiekart og registrerte hvor mange som har hatt kreft, så var det overraskende mange på morssiden. Det vil ta to måneder å få svar på blodprøvene og kartleggingen, men det er ikke noe jeg går rundt og tenker på. Men jeg synes det er viktig å få svar med tanke på andre familiemedlemmer, og ikke minst på generasjonen som kommer etter meg.

Dagene er gode nå. Jeg ser frem til siste kur som bare ligger tre uker frem i tid. Kreftverdien er nede i 85, jeg har god tro på at den kommer under grensen som er 35, helst i minus hvis det går an. Jeg har svært få bivirkninger denne gangen, synes jeg.  Riktignok føles det som jeg er på 3-4 diett, med tre dager nesten uten mat, men det har også gått forbausende bra. Proseccoen har fått stå i fred denne helga, kanskje like greit det også.

Jeg legger mange planer fremover, det skal feires når jeg er ferdig med siste kur, med god mat, vin og venninner. «Ferdig med cellerens Party» anbefales for alle som har avsluttet sin kreftbehandling, det er en fin anledning til samle familie og venner for å feire at en spesiell epoke i livet er over. For å feire livet og takke for støtten fra alle som har backet deg opp gjennom sykdommen, det ønsker i alle fall jeg å gjøre. Ingenting er en selvfølge, så det er godt å vise min takknemlighet til de som virkelig har stilt opp for meg.

Sydentur har jeg også bestilt. Riktignok står ikke Playa del Ingles på mine Topp 10 reisemål, men her ble det sola, varmen,  og ikke minst trygghet i forhold til helsevesen som spilte inn. Så får jeg heller besøke mer eksotiske strøk senere. Jeg velger å reise alene denne gangen, noe mange kanskje synes er rart. Jeg har venninner som ikke kunne drømme om å gjøre det, mens andre gjerne skulle pakket kofferten umiddelbart. Jeg er ikke redd for å være alene, jeg koser meg i eget selskap. Det går fint å spise alene på restaurant, jeg har mange ganger tenkt på hvor mye jeg ville begrenset meg hvis jeg ikke torde gjøre det. Hvor mange opplevelser jeg ville gått glipp av.  I Venezia er servitørene ekstra hyggelig når man spiser alene, kanskje litt for hyggelig vil noen si, men det bidrar utvilsomt til en fin stemning.

Jeg gleder meg til å ligge på en solseng og se ut over havet, reflektere over livet, sykdommen, hva den har lært meg. Skrive litt, lese litt, gå tur, bare la livet rusle i sitt eget rolige tempo. Være åpen for mennesker som dukker opp i min vei, ta i mot opplevelser og ikke minst, bare nyte livet. Bestemme tempoet selv, kjenne på frihetsfølelsen som kommer når det ikke er noe du verken bør, må eller skal akkurat nå. Det er en form som luksus som ikke alle kan unne seg, i dagens stressende tilværelse.

Jeg vet at det kommer en tid da jeg må finne ut hva neste steg blir, om jeg skal tørre å følge den drømmen jeg innerst inne har, i stedet for å tråkke i kjente stier. Men fortsatt er det en stund til, jeg velger å bruke tiden godt, kjenne godt etter hva jeg brenner for. Hva kan jeg gjøre for andre og for meg selv? Og det er kanskje det som er det essensielle spørsmålet i livet – hva elsker du å gjøre og hva er det egentlig som hindrer deg i å gjøre det? Bare du selv har svaret.

 

 

 

 

 

Én kommentar til “Mammahjertet gleder seg”

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *