Kan vi forebygge kreft?

Nylig la Kreftregisteret frem nye krefttall. De viste til at det ble diagnostisert 32 827 nye tilfeller av kreft i 2016. Jeg var en av de.

Kreftforeningen konstaterer at prognosene for fremtiden er dystre, og spør på sine hjemmesider: «Er det noe vi kan gjøre?»

Ja, kjære Kreftforening, jeg vil påstå at det er noe vi kan gjøre. Med vi mener jeg alle  som lever i vårt samfunn, fra politiske ledere til forskere, leger, helsepersonell,  samt oss som utgjør pasientene og de pårørende.

Vi kan løfte blikket opp og forsøke å se helheten. Forbi genetikk og livsstil, forbi forskning på soling og røyking. Vi har allerede kartlagt noen viktige  kreftbarometre, men  jeg tror vi må se bredere enn det. Det må forskes mer på hvorfor kreft oppstår. Jeg skjønner at legemiddelprodusentene ikke ser inntektspotensial  i det, så her må staten bevilge midler til forskningen.

Hvorfor dannes kreftceller? Hvorfor vokser svulster og metastaser i noen mennesker, mens kreftcellene dør i andre mennesker? Er det bare tilfeldigheter, at man rett og slett er uheldig? Eller kan samspillet mellom den komplekse kroppen vår gi oss svar, hvis vi prioriterer å forebygge i stedet for å behandle etter at kreften er oppstått.

Jeg tror svaret er sammensatt og at løsningen ligger i å se hele mennesket. Fra livssituasjon til immunforsvar, betennelser i kroppen til D-vitamin mangel.  Det kan være vanskelig å se helheten for helsepersonell som ofte har spesialisert seg på  ett enkelt fagfelt. Min erfaring er også at det sitter langt inne for legestanden  å anerkjenne at kropp og sinn henger sammen, at den psykiske helsen kan påvirke den fysiske, og motsatt.

I de seneste årene er det forsket mye på hva tarmfloraen vår har å si for folks helse. Det er grunn til å anta at den videre forskningen vil kunne vise til oppsiktsvekkende resultater på hvordan tarmbakterier påvirker helsen vår, både innenfor kreft, ME og andre autoimmune sykdommer. Jeg har store forventninger til videre resultater på dette feltet.

Når vi hører på nyhetene om at tarmkreft har en markant økning på Vestlandet, tenker jeg at må det være mulig å finne en fellesnevner som denne befolkningsgruppen er utsatt for. Finnes den i sjøen, i fisken vi spiser, lufta vi puster inn i, eller fra maten vi får fra jordbruket? I et slikt spesielt tilfelle tror jeg svaret ikke er å finne i enkeltmennesket, men i faktorer i nærmiljøet til befolkningen i denne delen av landet.

Samfunnet vårt har endret seg mye de siste 15-20 årene. I takt med utvikling av ny teknologi har det vokst frem et samfunn preget av konkurranse- og  prestasjonskultur. Vi ser det i alle bedriftene som stadig omorganiserer og reduserer arbeidsstaben. Vi hører om stadig tøffere press på våre ungdommer i form av innleveringer og prøver, og vi registerer at barna våre ikke får lov til å synge på skolen lenger. Antageligvis skal de bli flinkere i matte. Og de stakkars lærerene, som trodde de var ferdig utdannet, de må kanskje tilbake på skolebenken.  Jeg lurer på om noen har stilt spørsmålet: «Hva gjør denne konkurranse – og prestasjonskulturen med oss?» Blir vi flinkere, sterkere, rikere? Gjør det oss til bedre mennesker? Eller bidrar det til at mange faller utenfor, blir uføre, syke, langtidsledige?

Just asking, jeg er ingen ekspert. Men bevares, næringslivet gikk da rundt før, da det var adskillig flere ansatte i bedriftene. Moro hadde vi det også, noen kanskje mer enn andre. I en av mine første jobber i reklamebransjen, mange år tilbake, hadde jeg en ordentlig bajas som sjef. Av den typen som kunne finne på å komme krypende på gulvet for så å legge hodet i fanget mitt. Hva gjør man da, man kan jo ikke daske sjefen i hodet og be han pelle seg bort? Eller når han stod utenfor hotelldøra på seminar og dundret på døra og nærmest forlangte å komme inn? Gode råd var dyre, så det gjaldt å finne ny jobb fort.  Direktøren for et konkurrerende reklamebyrå kom hjem til meg for å intervjue meg (jeg vet, allerede her burde jeg luktet lunta). Han satte seg i sofaen, la armen rundt meg og sa: « Så du vil ha ny jobb, lille venn?» Så ble det ikke det reklamebyrået heller, men heldigvis for meg fantes det mer seriøse bedrifter på midten av åttitallet også.

Jeg kan le av det i ettertid, eller legge ut #metoo på FB. Men det er nå engang slik at alle erfaringer vi gjør oss, gode som dårlige, former oss som mennesker. Fortsatt vet vi for lite om de fysiologiske prosessene som oppstår i kroppen når man f.eks utsettes for en traumatisk opplevelse, og hvordan det kan påvirke immunforsvaret mange år etter denne hendelsen.

Skal vi forebygge helse for fremtidens generasjoner må vi øke fokus på helhetlig medisin.  Det vi utsetter barna, ungdommene og oss selv for av psykisk stress, får i siste instans konsekvenser. Kanskje blir de ikke som forventet eller ønsket , vi er jo tross alt mennesker, ikke roboter.

Kreftforeningen skriver på sin blogg at vi må legge til rette for innovasjon og ny teknologi. Det er forventet en økning på 23 % i antall krefttilfeller frem mot år 2027. Det føles som vi begynner i feil ende, vi setter inn støtet etter at kreften er oppstått. Hva om vi bruker ressurser på  forebygging, at vi sikrer oss at vi virkelig forestår den komplekse menneskekroppen og koblingen mellom kropp og sinn. Hva om vi kan bli trygge på at maten vi spiser ikke er utsatt for giftstoffer, at luften vi puster inn, både ute og inne, er ren. At vi ikke blir eksponert for noe som cellene i kroppen vår reagerer på ved å utvikle kreft.

Når jeg først er inne i krefttilfellenes rekker så vil jeg i stedet for ny teknologi, ha den gode pasientsamtalen, der du blir sett og hørt på av din kreftlege. Der pasienten blir møtt med positivitet, optimisme og åpenhet til tross for sykdommens alvorlighet. Jeg vet at det er vanskelig for leger å komme med konkrete råd når det gjelder å unngå tilbakefall, nettopp fordi forskningen rundt kreft er så mangelfull, og fordi hver pasient har sin unike kreftutvikling.

Men jeg vet også hvor viktig det er for pasienten å kunne bidra selv,  slik at man ikke føler seg maktesløs og overgitt til tilfeldighetene. Det er viktig for overlevelsesdelen i oss at vi aktivt tar del i egen helseforbedring, så det anbefaler jeg alle. Ikke forvent at andre skal gi deg bedre helse, du er sjefen i egen kropp og må bistå selv.

Disse levereglene prøver jeg å leve etter:

Spis sunt, men ikke overdriv. Da går du lei etter en uke. Les om forskning på tarmflora, test ut fermentert mat og drikke. Unngå sukker, men ta gjerne et glass vin i ny og ne.

Vær i bevegelse, rør på deg, du trenger ikke springe maraton, noen ganger er det tillatt å traske i fellesarealene på Jekta.

Fyll hver dag med noe som gjør deg glad, spill musikk, syng, gå på konserter, lag keramikk, mal et bilde.

Lev i nuet, vær til stede med blikk og ord. Pust dypt. Vær takknemlig for alt du har, ikke ha fokus på det du tror du mangler.

Tilgi. Tilgi deg selv for det du har gjort mot andre, erkjenn hva andre har gjort mot deg. Gi slipp. Vær ikke bitter,  selv mot all verdens bajaser og det som verre er. Legg det bak deg.

Grav deg ikke ned i bekymringer. La ikke frykten få overtak. Ha tillit. Tillit til at alt blir som det er meningen at det skal være.

Vis omsorg for deg selv. Lær deg til å ta i mot omsorg fra andre. Våg å vise følelser. Sett ord på hvordan du har det, hva du trenger fra andre.

Vær åpen, vær undrende, vær nysgjerrig. Sykdommen er en reise, ikke et mål. Vær i flyten, uten å dømme, uten å stritte mot. Se etter de skjulte gavene, menneskene du møter, innsikten du får, erfaringene du gjør deg.

Le mye. Ha selvironi. Ikke ta livet så alvorlig. Gå på stand up show. Bruk tiden på venner og familie. Sett pris på den dype samtalen om livet og døden.  Ta frem galgenhumor.

Vær et godt menneske. Hjelp andre, men sett ditt ve og vel først, ellers kan du ikke hjelpe noen. Ikke ta andres bekymringer på deg.

Sov minst 8 timer hver dag og hvil mye. Gjem vekkerklokka. Bruk kreftkortet hver gang noen ber deg om noe du ikke vil gjøre, tenk på deg selv. Velg bort det som tapper deg for energi.

Vit at smerten går  over, den varer ikke evig. Du er en kriger, du har overlevd. Feire dine seire, store som små. Nyt de.

Ikke la andre fortelle deg hvordan du bør ha det eller ta det.  Du er unik og din opplevelse er din egen.  La ikke andres senvirkninger bli  til dine. Du kan få til hva du vil.

 

4 thoughts on “Kan vi forebygge kreft?”

  1. Fantastisk godt skrevet Solveig. Jeg tenker samme tanker rundt dette med kreft. Kroppen er kompleks og det vi spiser, tenker, gjør…har stor betydning på helsen vår. Spennende ! 😍

  2. Dear Solveig, Thank you for writing this. It is very meaningful to me. You are an incredible writer! Hugs and love, Snefrid

  3. Så godt å lese dette Solveig. Det er så viktig at vi sier fra og jobber for å få til et mer helhetlig menneskesyn og samtidig mer forståelse av hva sykdom er, og hva som kan gjøre oss syke. Det er så viktig at hver enkelt tar mer ansvar for egen helse og stole mer på seg selv ved feks prøve finne ut mer om årsaker som gir sykdom, hva man kan gjøre gjøre selv for å bedre livssituasjone sin, og å bidra til forebygging . ( God helse betyr ikke nødvendigvis fravær av sykdom).

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *