Gleden ved å reise, også dit du ikke vil

solveig-2

Takk for mange hyggelige tilbakemeldinger på bloggen min og på avisoppslag. I helga var jeg ute i sentrumsgatene og fikk med meg bylivet, og over alt var det klemmer og hyggelige klapp på skulderen å få. Blomster og gaver har blitt levert på døra. Søndag kveld inviterte en av nabodamene oss jenter på ost, kjeks og vin. Selv om det var en regntung høstkveld kledde jeg på meg min nye sommerkjole, den dyre, som jeg aldri har brukt. Den jeg egentlig skulle bruke på Kreta i forrige uke. «Kan jeg ha denne på?» spurte jeg mannen min. Han så vantro ut, før han la ansiktet i glatte folder og sa «Selvfølgelig kan du det, kjære». Noen fordeler skal man nå ha som kreftsyk. Nabokatten elsket for øvrig kjolen, den hoppet opp etter de fargerike duskene, til stor underholdning. Så delte vi en fin kveld sammen, vi nabodamer, med latter, gode historier og planlegging av den årlige badestampfesten. Den må selvsagt tilpasses dato for cellegift, eller kanskje motsatt.

Det at jeg har valgt å dele min historie gjør denne byrden lettere å bære. Hvis jeg skulle holdt det for meg selv og kun delt med nærmeste familie, tror jeg at jeg ville følt meg ensom, fortapt. Jeg ville følt at det var noe galt med meg siden jeg fikk kreft. Det ville ha vært fort gjort å hente frem offerfølelsen, «stakkars meg som opplever dette».

Men ved å dele, ved å være åpen og direkte og nærmest blottlegge meg, føler jeg at jeg løfter kreftdiagnosen opp til et annet nivå. Jeg fyller den med håp, optimisme, positivitet og tillit. Den energien jeg legger i sykdommen fanges opp av dere, og dere sender tilbake håp, optimisme og kjærlighet. Dermed er vi koblet sammen i en frekvens som vibrerer av positive energier. Tenk hvordan det ville vært å sende ut fryktenergier, for så å motta de tilbake fra flere hundre, kanskje tusen mennesker.

Vi mennesker trenger å føle oss sammenkoblet, å føle at vi er en del av noe større, spesielt når vi møter på sykdom og motgang.  

Jeg har alltid vært en søkende person, på leting etter svar, sannheter eller løgner. Da jeg leste om healeren John of God i Brasil, mannen som helbreder flere tusen mennesker hver uke, fikk jeg lyst til å se ham med egne øyne. Var dette virkelig mulig? Da jeg satt foran han, og hørte ham si at de som ønsket fysisk operasjon måtte rekke opp hånda, var jeg snar om å rekke opp min. Dette måtte jeg prøve. Ville jeg kjenne det når han skar skalpellen på magen min uten bedøvelse? Men han tittet lenge på meg, så sa han tørt: «Du trenger ikke operasjon». Tro hva han ville sagt i dag, her jeg sitter med håndballen min i magen. Men kanskje like godt at operasjonen skal skje på et norsk, offentlig sykehus.

Jeg liker å reise, å oppleve nye ting. Jeg dro til Venezia på skrivekurs med dyktige Kristin Flood, det var en stor opplevelse. Bare det å utforske byen på egenhånd, gå seg vill minst fem ganger for så å bli så kjent at jeg kunne vise noen norske turister veien, når de hadde gått seg vill. Bygningene, kirkene, de smale smugene. Jeg satt på uterestauranter alene, med sjømatspagetti og hvitvin, mens jeg så ut over sjøen, og jeg nøt hvert minutt. Sansene blir mer åpne når man reiser alene, man tar inn alt på en annen måte.

Vær aldri redd for å reise alene, eller med en gruppe hvor du ikke kjenner de andre deltagerne. Fordi da begrenser du deg selv, du fratar deg selv muligheten til mange gode opplevelser fordi du er redd for det ukjente. Kast deg ut i det, opplev verden!

I mars dro jeg til Machu Picchu, en førkolumbisk inkaby på 2 200 meter over havet i Peru. Mange blir svimmel av den tynne luften så høyt oppe, men jeg fikk masse energi. Jeg følte meg som en fjellgeit der jeg sprang oppover ruinene mens guiden fortvilet prøvde å få meg til å senke farten. Men det var jo så spennende, så mye å se. Utsikten var enorm, og det var en magisk følelse å kjenne på de gamle ruinene og vite at her hadde mennesker bodd helt siden år 1440.

I januar står Kerala i India for tur. Ayurvedisk retreat med Soulspring. Behandlinger, kurs og fokus på kroppen, temaet er «ditt forhold til kroppen din». Jeg kan love at uansett hvordan forholdet til kroppen min er da, så skal jeg dra på denne turen. Den gir meg noe å se frem til, en slags belønning som venter der fremme. Jeg kan formelig kjenne sanden under tærne og varmen fra sola hvis jeg lukker øynene.

Jeg har funnet en smart strategi når jeg skal fortelle mannen min at jeg har bestilt en ny reise. Jeg venter til vi er i lystig lag, sammen med gode venner, så sier jeg sånn tilfeldig til ham: «Har jeg forresten fortalt deg at jeg reiser til Peru i påsken?» Da blir det gjerne mye latter og fleiping og da kan han jo selvsagt ikke kjefte på meg. Denne strategien har visst seg å funke såpass godt at jeg bruker den hver gang. Som dere skjønner har jeg en raus mann, han vet at jeg trenger luft under vingene av og til, at jeg trenger å lære noe nytt, utvikle meg og oppleve. Jeg gir ham den samme friheten til å reise på sine turer med «Gutta på tur» eller «Konjakklubben», hvor han kan glede seg over fellesskapet og opplevelsene.

Men den reisen som ligger foran meg nå er ikke en jeg har planlagt godt eller gleder meg spesielt mye til. Harde senger med jerngrind. Tørre sykehusbrødskiver, utsikt til mitt eget kateter. Oh yeah. Derfor gjelder det å finne lyspunkter, noe å undre seg over. Jeg har aldri hatt narkose før, da jeg brakk foten lå jeg og leste en krimbok mens de opererte inn skruer i ankelen. Så hva skjer under narkosen, vil jeg bare sove eller reiser bevisstheten min et sted? I så fall hvor? Er bevisstheten min inne i hodet eller utenfor meg? Som en spirituell person er det mange slike spørsmål jeg kan konsentrere tankene rundt, og tro meg, det er mye bedre enn å gruble over hva de finner i magen min under operasjonen.

Jeg vil dele med dere noe ord som har betydd mye for meg. De er hentet fra boken «Lysarbeider i den nye tiden» av Rebecca Campbell. Jeg håper de kan berøre deg også, kanskje vekke noe i deg.

 

Gjør det.

Det stedet du er kallet til å oppsøke.

Reis dit.

De ordene du brenner etter å si.

Si dem.

Den drømmen du alltid har hatt.

Lev den ut.

Det kallet som finnes dypt i sjelen din.

Besvar det.

Det som tenner lys i deg.

Fortap deg i det.

Ikke vent til alt er organisert.

Gjør det med det samme.

Ikke vent til du føler deg klar.

Bare dans ekstra raskt.

Tiden er inne.

Du er klar.

Gjør det nå.

 

15 kommentarer til “Gleden ved å reise, også dit du ikke vil”

  1. Så flink du er til å skrive, Solveig, skikkelig imponert ?. Et talent du burde gjøre noe mer med når dette er overstått! Og så sant alt du skriver er. Man må være flinkere til å gripe dagen; man får den ikke i reprise. Kanskje jeg skulle bli med til India, høres spennende ut ?

  2. Så flott skrevet – jeg gleder meg til neste ‘reisebrev fra onkel Mac’
    Tenker på deg og sender masse positiv energi – er heeelt sikker på at neste sommer ‘danser vi sammen på bordet’ på bryggefesten i Skarsvåg

  3. Så fantastisk flink du er, både til positive tanker men å skrive da. Er dette en del av planen din at du skulle ta ordene i bruk skal tro. Beundringsverdig hvordan du takler dette å gå inn i det ukjente.

  4. Kjære Solveig
    Takk for at du deler ord og følelser med oss. Sender deg masse energier og ønsker deg masse lykke til på den reisen du har foran deg. Masse gode klemmer.

  5. Takk for at du er så raus og deler åpenhjertig din reise med oss 🙂
    Du er en inspirasjonskilde som mange setter stor pris på 🙂
    Mange gode ønsker og tanker til deg. Stooor hjerteklem fra Vibeke

  6. Så herlig å lese det du skriver Solveig, nesten slik at man glemmer at du er syk. Står på toget til Asker nå, har smilt godt et par ganger mens jeg leste. Spesielt hvordan du informerer mannen din om bestilte turer?Sender deg masse positiv energi ❤️❤️Unn

    1. Så fint at du smiler, Unn, jeg smiler selv her jeg sitter 🙂 Jeg er i kjempegod form, har vasket huset i fire timer sånn at det ikke skal være så skittent for guttene hjemme når jeg drar på sykehuset (som om de legger merke til det) 🙂 Tusen takk for positiv energi! Klem

  7. Du har en utrolig penn, Solveig. Mange klemmer fra meg (som jo er på reise) Tenker på deg og den forestående reisen din ❤

    1. Tusen takk, Gunn 🙂 Ja, det er gøy å skrive når man kan være seg selv og ikke legge begrensninger på seg av typen «dette kan jeg jo ikke skrive om». Så det blir spennende å blogge om reisen videre. Kos deg på reisen din du også, vi snakkes snart <3 Stor klem

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.