Første etappe unnagjort

Kjære dere, når jeg nå har valgt å dele så åpenhjertet min diagnose eggstokkreft, som for øvrig kanskje må endres til egglederkreft, så fortsetter jeg i kjent stil. Jeg vet at ikke alle skildringer er like hyggelige å lese, men de er en del av pakka, de også. Hopp heller over hvis det blir for grotesk. Jeg ble møtt av to hyggelige sykepleiere da jeg skulle legges inn kvelden før operasjon. De spurte om jeg ville overnatte på UNN, og det ville jeg jo, med tanke på at operasjonen skulle finne sted klokken åtte neste morgen. Men de hadde dessverre ingen ledige rom, gikk det greit å sove på gangen? Vel, det var kanskje ikke det jeg så for meg, all den tid at det er viktig med en god natts søvn dagen før en stor operasjon. Men damene var løsningsorienterte og ryddet plass på et undersøkelsesrom/kontor. Selv fant jeg en krakk som fungerte som nattbord, og jeg hadde en rolig og behagelig natt, utgangspunktet til tross.

Neste morgen ble jeg hentet til operasjonsstuen og jeg klatret opp på operasjonsbordet mens jeg tredde den grønne plasthetten på hodet. Så mye det er som skjer i operasjonsstuen! Det pakkes ut utstyr, leses opp skjemaer, opplysninger kontrolleres igjen og igjen. Anestesilegen var flink og fortalte hva som skulle skje og dermed var det bare å puste i plastmasken, så ble det MØRKT, gitt. På forhånd hadde anestesilegen fortalt at de ville vekke meg nede på operasjonssalen, før de kjørte meg til oppvåkningen. Det første jeg spurte om da jeg åpnet øynene var «Har jeg fått utlagt tarm?» og da legen sa nei, sukket jeg lettet «YES» før jeg lukket øynene. Sykepleieren hadde nemlig forberedt meg på at det kunne være en mulighet, og dermed tegnet opp et sort tusjmerke hvor den eventuelt skulle være.

Det var tøft å få opp øynene igjen, himmel hvor trøtt jeg var. Jeg så på klokken som viste halv fem og tenkte at jeg måtte fått gitt beskjed til mannen min, han hadde nok ventet på beskjed i mange timer allerede. En hjelpsom sykepleier tilbød seg å ringe, og endelig fikk han beskjed om at operasjonen var vel utført. Men jeg hadde mistet mye væske, hele 6,5 liter hadde de tappet av kroppen min. Derfor var blodtrykket lavt og jeg ble liggende til ut på formiddagen neste dag. Det var godt å få ekstra stell på oppvåkningen, epidural og morfin i en herlig blanding, ingen smerter heldigvis, bare tretthet. Neste dag var jeg kvikkere og jeg fikk besøk av en av legene som opererte meg. Heldigvis var de to dyktige leger som samarbeidet, da svulsten var så omfattende og hadde spredd seg til bukhinne, fettvev og en del av tarmen. De har tatt 98,2 % av svulsten nå, resten må det cellegift til for å få bort. Legen fortalte meg at hun aldri hadde sett så høye verdier på det som kalles CA125 som er en blodprøve de tar for å sjekke om man har kreft. Verdiene var på hele 48.000 mot 35 som vi vanligvis har når vi er friske. Det jeg ikke skjønner, er hvordan jeg kunne være i såpass god form at jeg vasket huset i fire timer to dager før operasjonen. Merkelige greier!

Jeg så ikke dette komme, jeg var totalt uforberedt. Denne uken skulle jeg egentlig sittet sammen med min søster ved Gardasjøen og drukket Prosecco. Men som jeg har nevnt før, jeg er ikke bitter, jeg bruker ikke tid på å fundere over hvorfor dette skjer meg. Fordi dette er livet, ting skjer. Ingen av oss kommer ut av dette livet, i live. Når jeg sier at jeg var uforberedt er det kanskje ikke helt riktig. Fordi jeg har brukt svært mye av tiden min de to siste årene på sykehus, flere sykehjem og i tett samarbeid med hjemmesykepleien. To mennesker som stod meg og min søster så nær som vår egen mor og far trengte vår omsorg, støtte og hjelp. Det var et naturlig valg å ta, jeg ønsket å være der for de slik at de kunne få en lettere hverdag den siste delen av livet. Slik fikk jeg også døden tett inn på livet. Jeg holdt de i hånden da de begge to stod på dødens terskel og vi snakket mye om døden i forkant. Så det er kanskje denne styrken og roen jeg tar med meg inn i min egen sykdom. Jeg vet at jeg trenger å kjenne på livskraften på den neste delen av reisen min. Man kan si at noe har rystet meg som menneske. Kanskje er tiden inne for å spørre meg meg selv: «hva vil du fylle livet ditt med nå?» Fordi ja, det har vært mye sorg det siste året, og kanskje maktesløshet over at helsevesenet sviktet en av mine nærmeste. Men det er ikke det jeg skal bruke kreftene mine på nå. Neste etappe er å kartlegge hvilken type kreft dette er, så finne en cellegift som tar knekken på den.

Jeg har spurt om en vurdering av krefttypen også av legene på Radiumshospitalet, bare som en «second opinion», og det er jeg lovet. Men det er opp til meg hva jeg fyller dagene mine med, og jeg velger å fylle de med glede. Bort med det som tapper energi, inn med det som gir glede. Konsert med Rod Stewart i Dublin i november, sammen med min mann. Heldigvis for mannen min reiser jeg ikke bare på åndelige turer. Frem med kreativiteten igjen, jeg har pakket den bort lenge. Nå skal den få komme frem i lyset. Jeg bekymrer meg ikke, og jeg vet at det er rart å høre for mange. Det ville være naturlig å bekymre seg, jeg skjønner det, så det er nok jeg som er litt rar der. Det finnes ingen riktig eller gal væremåte når man får en kreftdiagnose, og jeg tror faktisk ikke man VET hvordan man tar det selv, før man opplever det. Men det viktigste er at man er ærlig mot seg selv i forhold til sine egne følelser.

Jeg føler meg ikke akkurat fantastisk her jeg sitter, med uvasket hår og et kateter på slep, men jeg klarer meg fint. Jeg har bøker, musikk, mobilen min, og jeg får veldig god pleie av kjempeflinke sykepleiere. Jeg har lite smerter, og det fantastiske er at når jeg fikk kreket meg inn på et ledig rom hvor det står en kontorpult, (tusen takk for lånet, forresten) åpnet PC`en og begynt å skrive på denne oppdateringen, så kjente jeg ingen smerter i det hele tatt! Jeg er sikker på at jeg ikke trenger prekestolen engang når jeg skal tilbake til senga, som er nyoppredd og venter på meg.

Livskraft, kreativitet og humor, folkens!

30 kommentarer til “Første etappe unnagjort”

  1. Fantastiske, tøffe og modige Solveig. Tenker på deg og sender varme tanker din vei hver dag. Fortsett å være positiv ! <3

  2. » – jeg er ikke fantastisk men jeg klarer meg fint -» her ligger kanskje din unike egenskap, Solveig – du er akkurat der du er – og du forholder deg til akkurat det du må forholde deg til – og du klarer deg fint. Er full av beundring gor livskunsten du oppviser ❤️

  3. Kjære søskenbarn Solveig!
    Sitter på flytoget på vei fra Gardermoen der jeg fikk et par koselige timer med bror Leif og svigerinne Gunhild, som er på vei på ferie. Leif leste fra dagens innlegg på bloggen din. Vi snakket om at du er så god på formidling; og at det ligger mye styrke i denne av og til ramsalte humoren din.
    Ikke visste vi at du hadde denne fortellerevnen; har du holdt den skjult?
    Tenker myye på deg, sett daglig etter oppdatering. Mange gode klemmer og tanker til deg ❤

    1. He, he, jeg ser dere for meg når Leif leser fra bloggen min mens han ler og rister hodet 🙂 Jeg har veldig god fantasi, den tok jeg i bruk som barn og jeg elsker å skrive, så det kan jo bli en fin kombinasjon. Dette føles i alle fall både riktig og godt for meg. Kos dere masse, de på ferie og dere på vei hjem! Stor klem fra meg <3

  4. Du er tøff og modig. Står i egen ro og kjenner etter på akkurat hva du vil for deg selv….oppi alt dette du må forholde deg til. Du har mange «hjelpere» som står last og nrast med deg. Viktig og følge hjertet ditt og «leve i positiviteten» <3 Sender varme tanker til deg og god energi. Klem

    1. Hei Britt, ja, jeg er så takknemlig for alle gode hjelpere, både på jorden og den andre siden. De har gitt meg ro og styrke underveis. Tusen takk for varme tanker og klem <3

  5. God bedring Solveig. Jeg er målløs av din fantastiske ro og livsglede!
    Jeg har altid visst at du ett veldig spesielt menneske men at du er så «kokrolig» er jeg glad for å lese.
    Du er bare herlig! ❤️
    PS. Sitter her å tenker på alle morsomme tider vi hadde i Oslo ?
    Du var like målrettet da som du er nå!?
    Klemmer, Trine

    1. Hei Trine, godt jeg fortsatt evner å gjøre deg målløs 🙂 Kokrolig har jeg jo ikke vært kjent for å være, så det har nok kommet med alderen. Vi har hatt mange gode opplevelser i Oslo, kan ikke huske at jeg alltid var like målrettet, men jeg kom nå i mål til slutt. Vi må møtes en dag, hiver meg fort på flyet når jeg er ferdig med dette! Stor klem fra meg <3

  6. Riktig god bedring, og lykke til videre i behandlingen din. Virker som du tar ting på strak arm og klarer det utrolige <3

  7. Hei Solveig
    Ja nå er du igang med noen viktige og tøffe etapper på denne reisen. Du må da være en drømmepasient med den innstillingen din.
    Du skriver så liketil og usentimental at det på en måte blir litt vanskelig å fatte hvor tøft det egentlig er det du går gjennom nå. Det er du som er syk, men det er du som oppmuntrer oss til å omfavne livet.
    Glad på dine vegne at du slipper utlagt tarm ??.
    Masse lykke til videre på denne reisen. ?

    1. Hei Eli, vet ikke om jeg akkurat er en drømmepasient her jeg maser om flere puter i senga og mer smertestillende 🙂 Men jeg prøver nå å være tilstede i livet og ikke ta så mange sorger på forskudd. Yepp, veldig glad jeg slapp utlagt tarm, selv om det hadde nok gått bra, det også 🙂 Takk for hyggelige ord, minnes fortsatt vår trivelige og åpenhjertelige middag før jul, veldig artig! Stor klem <3

  8. Utrolig at du klarer å være så positiv midt oppi alt dette, du er et forbilde for alle friske. Men tankens kraft er stor, håper du klarer å holde fast ved den. Godbedringsklem ?

    1. Tusen takk, Åse! Klarer nok ikke å være som en sol hele tiden, godt å surke litt inn i mellom 🙂 Men man får andre perspektiv på banalitetene. Stor klem til deg også <3

  9. Så flott du skriver, ble helt rørt og imponert. God bedring videre til deg, og se fram til turen dere skal ta.
    Beste hilsen

    Bjørg

  10. Varme tanker sendes deg sent og tidlig ? Du formidler godt og det er så fint å lese at du fokuserer på det positive. Dette greier du flotte Solveig ❤️

  11. Wow, Solveig for et fantastisk pågangsmot du har! Du skildrer det du opplever på en så fin og ærlig måte. Enig med andre her om at du inspirerer oss andre til å gripe nuet og livet. Godt å høre at du slapp utlagt tarm, og at de fikk tatt så mye av kreften. Resten får healing og cellegift ta seg av. Sender gode tanker til deg, stor varm klem til deg:-)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.