Endelig utskrevet fra sykehuset

I dag, søndag formiddag, ble jeg omsider formelt utskrevet fra sykehuset. Jeg har hatt permisjon, motvillig fra legens side, siden fredag ettermiddag. Tenk, som om det ikke var nok å få eggstokkreft med spredning, så fikk jeg også lungebetennelse på kjøpet. Takk, Universet for den! Torsdag morgen våknet jeg og følte meg i fin form, dusjet og begynte så smått å pakke tingene mine, for nå skulle jeg jo hjem. Hadde jeg bestemt. Sykepleierne kom med temperaturmåler og ville måle om jeg hadde feber, men jeg bare lo og sa «nei, jeg har ikke feber», jeg var i kjempeform. Men det skulle vise seg at det ikke stemte helt, da blodprøvene viste at CRP`en var forhøyet, noe som tydet på en infeksjon i kroppen. Dermed var det bare å pakke ut igjen, og forberede seg på en ny natt mens de kartla hvor i kroppen infeksjonen min var.

Det viste seg fort at det var lungene. Lungene klapper ofte sammen når man blir liggende over et lengre tidspunkt, og da kan infeksjoner oppstå. For å forebygge dette hadde jeg fått utdelt en plastfløyte som jeg skulle blåse i hvert time. Nå skal det sies at jeg ikke hadde vært så flink å blåse i den plastfløyta, som for øvrig ligner en 17. mai fløyte uten lyd, hvor spennende er det liksom?
Allerede torsdag kveld startet de med penicillin intravenøst, og jeg øynet håp om å komme meg hjem til helga. Tenk å få sitte i sofaen hjemme og spise taco, for ikke å snakke om å få sove i sin egen seng. Jeg skjønte at det ikke var nok å bruke taco argumentet ovenfor legen som strengt tittet ned på meg mens hun sa at det var vanskelig for de å sende meg hjem med infeksjon i kroppen. «Jeg blir fortere frisk hvis jeg får nok søvn hjemme», argumenterte jeg. «Dessuten bor jeg nært sykehuset, jeg kommer inn i kveld og får neste dose penicillin». Og sånn ble det, heldigvis, og følelsen av å få dusje hjemme etter 9 døgn på sykehuset, var ubeskrivelig.

Riktignok ble det litt pes å besøke sykehuset 3 ganger daglig, spesielt lørdag morgen da jeg og mannen stilte opp kl. 07.30 og ingen hadde tid til oss før nærmere kl. 09.00. Men stort sett gikk det fint, og jeg er full av beundring for de dyktige, unge, søte og blide sykepleierne som takler alle situasjoner på en så god måte. Ikke bare må de takle ulike pasienter og deres behov, jeg ble selv vitne til hvordan de måtte takle en lege som nærmest ville jage de ut av undersøkelses-rommet han mente han hadde krav på. De holdt på å fjerne stingene på magen min, og de var det jo en del av siden arret går loddrett fra under brystet og helt ned. De informerte ham at de var straks var ferdig, men etter bare noen minutter kom han inn igjen og sa «Nå må jeg ha rommet». Jeg kunne ikke dy meg, men utbrøt «Herregud, de har bare tre strips igjen å feste». Han forsvant ut, og jeg var overlykkelig over at jeg har sluppet å bli behandlet av denne arrogante, og for meg, nedlatende mannen. Etterpå takket jeg han for hans tålmodighet, men jeg tror ikke han oppfattet ironien, høy på seg selv som han virket.

Så nå har jeg fått et lite pusterom før neste runde. Jeg føler meg i fin form, lungebetennelse til tross. I går var mannen min og jeg innom RÅ og spiste sushi etter sykehusbesøket, og det smakte utrolig godt. Etterpå fikk jeg velge den nest dyreste blomsterbuketten i butikken, den dyreste kostet 700 kroner. «Men la hun nå få den, hun fortjener den» insisterte den kvinnelige bekjente som hadde stoppet for å gi meg en klem. Og selvfølgelig kunne vi kjøpt den, men den andre buketten gjør jobben den også. Den skal muntre meg opp med de vakre blomstene. Det ble en koselig lørdagskveld på sofaen. Riktignok alkoholfri, på grunn av skytteltrafikken til UNN. Mannen min får kjørt seg litt ekstra nå, han må tenne stearinlys, vaske klær, kle sokker på meg og snøre skoene. Men han tar det med stor ro, selv om han sikkert teller til ti inni seg når jeg maser om uvesentlige ting som han verken ser eller bryr seg om.

solveig-okt-16

Jeg føler ro og jeg føler takknemlighet. Takknemlighet for at det så langt har gått så fint. Det var riktignok nok noen tøffe tak da magen skulle fungere igjen etter operasjonen. Det tok sin tid før den gjorde det, men her skal jeg spare dere for detaljene. Det var de nettene jeg bare lå stille i sengen og konsentrerte meg om å puste. «Pust ut, pust inn og så videre». Men jeg kom meg gjennom det også. Takket være god hjelp fra sykepleierne, jeg formelig følte stresset fra henne som jeg nærmest tvang til å vaske håret mitt i håndvasken. «Skal jeg bruke denne, er det shampoo eller balsam?» Jeg svarte «Det spiller ingen rolle, bruk omså begge samtidig, bare du vasker det». Rimelig stressa der ja. Så takknemligheten min går også til de som har valgt helseyrket, som for meg som pasient virker veldig krevende. Det er høyt tidspress, det ga blant annet utslag på at ventetiden på tilkalling av sykepleier kunne komme opp i 30-45 min. Men igjen skyldes det ikke menneskene som jobber der, men hvilke ressurser de har til rådighet. Avdelingen jeg lå på er slått sammen med en annen avdeling, som igjen skal slåes sammen med enda en. Det betyr at det kreves enda mer av de som jobber der i form av økt kompetanse og tid nok til alle pasienter. Jeg håper at alle de flotte menneskene som har valgt dette yrket klarer å holde gløden oppe, at de kan være optimistiske til tross for nedskjæringer og sammenslåinger av avdelinger. At de aldri mister verdiene sine, at pasientenes behov skal komme først, og at de har motet som skal til når det trenges å si i fra. At de husker i hjertet sitt hvorfor de valgte å jobbe med mennesker, helse og omsorg.

Jeg hørte mye på sangen under på sykehuset, «The Climb» av Joe Mc Elderry. Ta den med deg inn i søndagskvelden og lytt til ordene. Det handler om å ha tro på deg selv, om å gå videre, beholde håpet, og aldri gi opp. Det handler ikke om hvor raskt du når målet ditt, det handler ikke om hva som venter på den andre siden. Det er selve reisen som betyr noe.

«The struggles I’m facing
The chances I’m taking
Sometimes might knock me down
But no, I’m not breaking

I may not know it
But these are the moments that
I’m gonna remember most, yeah
Just gotta keep going
And I, I got to be strong
Just keep pushing on»

7 kommentarer til “Endelig utskrevet fra sykehuset”

  1. Gratulerer med første etappe overstått Solveig! Tenker det var litt opp og ned mens det sto på.
    Du er så flink ?
    Neste etappe ??

  2. Stå på Solveig. Du er sterk. Vær livsnyter. Du har også evnen til å helbrede deg selv. Det blei livsnyter da jeg blei 17 år og fikk vite at legene trodde jeg skulle dø før jeg blei 10 år. Nå er jeg 68, og har ingen syndromer på vanlige sykdommer i min alder. Fastlegen min sier at det skyldes at jeg kun tenker positivt og nyter pluss gode gener. På 68 årsdagen min den 2. Oktober fikk jeg hilsener fra 11 land da jeg har levd et internasjonalt liv. Har mange reiser til venner rundt om i verden som står for tur.

  3. Kjære Solveig!
    En varm hilsen og stor klem fra ho tante og han onkel – og fra meg. Vi har akkurat lest det siste blogg-innlegget ditt høyt, og ho tante undres på hvor du henter ordene dine – du er så god!
    Vi heier på deg ❤

  4. Vel overstått operasjon og alt som følger med. Kor flott å lese din blogg, dine tanker, erfaringer og refleksjoner. Du er god med ord, takk for at du deler. Ønsker deg god bedring videre. Hils Bjørn fra oss. God bedringsklem fra hyttenaboan

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.