Å skape lys i mørket

Mørketiden er kommet i nord, og i gata vår er adventsstjernene kommet opp i vinduene. Julesnøen er kommet og de mest ihuga juleentusiastene er nok godt i gang med juleforberedelsene. Mine ca.70 smånisser som bruker å stå i kjøkkenvinduene, skal få lov til å slappe av i pappesken på loftet denne jula. Jeg, som alltid pyntet huset minst 6 uker før jul, har tonet ned juleforberedelsene. Det er en tid for alt. De to siste årene har jula brakt med seg uventede overraskelser  og vi har måttet endre på planer og prioriteringer.  Slik blir det også i år, ting blir annerledes denne jula, med èn sønn på opplevelsestur i Sør-Amerika og en annen som vil skape egne tradisjoner. Jeg heller til at det er sunt å bryte tradisjoner og ikke være så opphengt i alt må være slik det alltid har vært. I år er kos og avslapning viktigere enn å stable nisser og engler i enhver krok, samt dra på  resultatløs julegavejakt til de voksne som har alt, og egentlig innerst inne bare ønsker seg fred og ro.

Jeg går rundt i en slags mild forvirring og forundring for tiden, jeg vet ikke hvordan jeg best kan beskrive den. Det er en slik følelse: «Skulle ikke jeg ha det fælt?» Jeg fikk jo cellerens kun for få dager siden, og ubevisst forventet jeg nok en reaksjon. Men jeg har ingen bivirkninger, jeg er i forbausende god form. Sist helg var jeg på vennemiddag som planlagt, med både vin, pinnekjøtt, latter og hyggelige samtaler til sent på natt.

Jeg er klar over at jeg er veldig heldig som tåler behandlingen godt, og jeg har stor respekt og medfølelse med de som opplever kreftbehandlingen tøffere på kroppen. Det er så visst ingen ønskesituasjon å få kreft, og gudene skal vite at jeg ikke unner noen det. Men jeg synes det er viktig å formidle at mange kan fungere fint i hverdagen under behandlingstiden, noen får ikke de fryktede bivirkningene man har hørt om. Jeg ble også fortalt jeg kom til å bli dårlig, og det har nok murret i underbevisstheten min, selv om jeg har prøvd å stille helt blank. Så mitt råd er å være forsiktig med å la andres råd og forestillinger om hvordan ting vil bli, påvirke deg. Det er skremmende hvordan vi blir påvirket av hverandres ord, kroppsspråk og følelser, og det er også grunnen til at jeg har valgt å kutte ned på nyhetssendinger. Vil du bli deprimert, så se Nyhetskanalen på TV2 hele dagen. All verdens elendighet på skjermen absorberes av sinnet vårt, og tro meg, det gjør noe med oss.

img_1740Parykken er på plass, ved god hjelp av Frisør i Nor, og heldigvis lå den i en akseptabel prisklasse. Veldig uvant, med det verste var nok å fjerne håret. Har enda ikke vennet meg til synet av mitt barberte hode, så har en vei å gå der. Skulle det ikke slutte å vokse når man begynte med cellerens? Det gjør ikke det, det vokser og det klør noe infernalsk. Hjelp. Ser ikke ut, men det må være lov å synes at man ser skrekkelig ut uten hår. Så kan det være noe å strekke seg etter, hvis man kanskje gradvis ender opp med å se på det som helt naturlig. Not.

Kanskje er jeg litt rar, men jeg går ikke rundt og tenker på at jeg har kreft. Noen tror muligens at jeg fornekter diagnosen, men det stemmer ikke. Prøv å google eggstokkreft med spredning så ser man fort at det  er en alvorlig diagnose som ikke alltid har et heldig utfall. I tillegg er jo sjansen stor for tilbakefall, også av andre typer kreft. Men vil hverdagen min bli bedre om jeg går rundt og bekymrer meg for utfallet? Vil jeg ha det bra da? Nei, jeg vil ikke det. Tvert i mot ville immunforsvaret mitt bli stresset av negative tanker og emosjonelt stress, og hverdagen min ville bli svært preget av det. Dessuten tror jeg det kan være sunt med en viss fornektelse, i alle fall hvis man tror på sammenhengen mellom kropp, sinn og bevissthet. Hvis kroppen min ikke skjønner eller tror den har kreft, så vil den jo heller ikke bruke tid på «kjemp og flykt» tanker. I stedet for lar jeg den skru på «hvile og reparasjons» responsen, som i sin tur gir kroppen mulighet til å frigjøre masse immunforsterkende hormoner som serotonin, dopamin og endorfiner. Selvfølgelig hender det av og til at en av de tankene som konstant surrer rundt i hodet faller ned og sier «Dette går ikke bra». Men det er da du har mulighet til å velge den bort, det er bare en pokkers tanke og du kan velge en ny. Det er ditt valg.

Jeg konsentrerer meg om å leve i nuet, det er det eneste jeg kan påvirke. Jeg er bevisst på hva jeg fyller tankene mine, følelsene mine og dagene mine med. Som jeg har vært inne på tidligere, opplevde jeg diagnosen som en vekker. Jeg ble tvunget til å se nærmere på livet mitt. Hvilke drømmer har jeg, hva kunne jeg tenke meg å jobbe med videre i livet? Jeg tror jeg mistet kreativiteten min underveis, den som har vært en sterk drivkraft i så mange år. Den forsvant et sted mellom alle forpliktelsene og ansvaret, og med den forsvant livsgleden. Alvoret tok overhånd, i møte med sykdom og død i nær familie. I fraværet av en fast jobb forsvant samhold med kollegaer, venner og jeg kjente på følelsen av å stå utenfor.

Det viktigste for meg er derfor å blåse liv i kreativiteten igjen, å skape noe, om det så er et maleri eller en keramikkfigur. Eller kanskje en blogg. Det handler også om å finne igjen livsgleden og sette seg nye mål. Finne noe som gir mening. Få en skapende jobb, hvor jeg kan ta hente frem kreativiteten, bidra med noe som kan utgjøre en forskjell for andre mennesker. Se, det er noe å bruke tiden på fremover, selv om jeg nok må bruke både  fantasi,  en stor dose pågangsmot og optimisme for at det skal slå til. Vi snakker tross alt om lille Tromsø, og spisse albuer er ikke mitt varemerke.

Paradoksalt nok kan jeg plassere min diagnose i et system hvor jeg finner en slags forklaring på hvorfor ting skjer. I møte med andre som har samme sykdom sliter jeg med å finne årsaken, det virker så meningsløst at andre er hardt rammet. Som den unge firebarnsmoren jeg ble kjent med sist uke, som fortalte meg at hun hadde kreftspredning til både skjelett og hjerne. Jeg føler så med henne, og ordene blir så fattige. Hva kan man egentlig si som kan være til trøst og hjelp? Jeg kan ikke se noen grunn til at slikt skjer, hvor er lærdommen her? Hvor er utviklingen som skal føre til menneskelig vekst, til ny livsglede? Er det slik at noen rett og slett er veldig uheldig? Møtet med henne brakte med seg følelsen av maktesløshet og utilstrekkelighet. Hvor er rettferdigheten? Kanskje er det rett og slett ingen rettferdighet, og at det er en del av lærdommen. At ingenting er en selvfølge. Du vet ikke hvordan fremtiden blir, og du må også tåle å leve i uvisshet. Å kunne ta dag for dag og slå deg til ro med det.

Hvis jeg skulle komme med et råd så er det å skape ditt eget lys i mørket, gjør ting som fyller deg med glede i denne førjulstiden. Det gjelder om du er frisk eller syk. Ta litt lett på julevasken, dropp de dyre julegavene, gå på konsert, spis middag på cafe, tenk litt mer på deg selv. Hva gir deg overskudd og livskraft i mørketiden? Ikke gå i offerfella hvor du skal sørge for at alle rundt deg har det bra, mens du bare ser frem til kveldens første vinglass fordi da kan du endelig senke skuldrene. Been there, done that.

Jeg er fortsatt høy etter konserten med Rod Stewart i Dublin sist helg. Tenk, uka etterpå fikk han halsbetennelse og måtte avlyse alle konsertene. Stakkars Rod, ikke greit å være over 70 og fortsatt «On the Road». Ironisk nok var begrunnelsen min for konserten et ønske om å se gamle helter før de takker for seg, det har jo vært stort frafall av kjente artister det siste året. Men livet har gitt meg den erfaringen at det jo like gjerne være motsatt.  Så jeg tar mot alt som kommer i min vei, vel vitende om at jeg er sterk nok til å takle det.  Jeg spiller Rod`s nydelig sang «Hold the line, we`ll survive» og satser på at han hadde et lite snev av klarsynthet når han skrev teksten. Og at det gjelder for oss begge.

 

6 kommentarer til “Å skape lys i mørket”

  1. Tusen takk for at du deler med oss andre om hvordan du opplever sykdommen og behandlingen din. Veldig bra at du er så bevisst på og holde på positiviteten. Veldig bra og fortelle andre hvor viktig nettopp dette er. Det er nok ingen av oss som vet akkurat hvordan du opplever dette , for «vi må kjenne selv hvor skoene trykker», allikevel er det fint og lese hvordan du velger og se på sykdommen og behandlingen. Ønsker deg masse, masse lykke til og advendt og jul…kommer og går….vi kan velge her også hva som er viktig i livene våre. Stor førjulsklem til deg, og stå på videre. <3

  2. Håper du og din familie har hatt gode juledager så langt ?⭐️
    Det er et ordtak som heter at livet er hva man gjør det til.. Du høres ut til at du gjør livet ditt godt å leve til tross for sykdommen og det står det respekt av. Ønsker deg og dine en fortsatt god jul og et riktig godt nytt år med håp og nye muligheter ?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *